Translation

To read this page in english or any other language, please see the bottom of this page.

onsdag 31. august 2011

Avmarsj fra Sulitjelma

Etter Sulitjelma Hotell sin fortreffelige frokostbuffet og to kopper kaffe satte vi i gang med å pakke sakene våre.

Vi har mottatt svært god service her og anbefaler hotellet på det varmeste for andre NPLere og hvemsomhelst som besøker gruvebyen.

Vi har lagt ut en del filmsnutter på Youtube nå og har allerede fått en del positive tilbakemeldinger. Vi skal fortsette med dette senere.

Nå ligger vi ved et lite vann, noen kilometer fra det tidligere gruvesamfunnet Jakobsbakken, i fjellet syd for Sulitjelma. Etappen i dag ble på 1,5 mil. Vi har kost oss ved bålet med pølser, kake og litt øl.

I morgen setter vi opp dampen igjen og legger kursen mot Balvatnet, som vi skal sneie før vi brekker av mot Saltfjellet.

tirsdag 30. august 2011

Hviledag i Sulitjelma, med konferanserom og fremdriftsmøte.

Vi tok inn på Sulitjelma Hotell i går. En liten perle av et hotell i den gamle gruvebyen, med hyggelig vertskap og svømmebasseng.

I går brukte vi tiden til å få med oss nyheter og middag. I dag er tiden blitt disponert til planlegging (fremdriftsmøte) av ruta videre, samt en masse telefoner til utstyrsleverandører og annet forefallende arbeid.

Vi har den siste tiden filmet en del, og takket være at hotellet har et velsignet trådløst nett skal vi forsøke å øke innholdet på YouTube-siden vår.

Enkelte ganger sier en film mer enn tusen bilder. Og vi har opplevd noen dager i fjellet som vi sliter med å beskrive med tusen filmer, for å være filosofisk. Nå skal vi ta oss et bad.

Om i morgen er planen å fortsette sydover. Sekkene vil være lettere ett at vi nå sendt båtene hjem igjen, vi tror at det vil veie opp for et litt røffere terreng.

Hei hvor det går!

Hviledag i Sulitjelma

Vi kom ned til Sulitjelma i går. Nå har vi en hviledag. Vi skal få gitt en fyldigere oppdatering i løpet av dagen. Viktigst er det at vi har det flott og koser oss på ærverdige Sulitjelma Hotell.

Følg med!

Sendt fra min iPad

søndag 28. august 2011

En psykisk tøff dag ut av det blå...

Først og fremst, Inger, gratulerer med dagen!

Så... Vi sov dårlig i natt. Det kan ha vært at hytta hadde så rå luft, det kan ha vært sengene som var 1,60 meter lange, det kan ha vært kaffekoppen før vi la oss, det kan ha vært at vi ikke sov i telt. Uansett sov verken Sven eller Roar bra.

Det var fint vær når vi våknet, og vi bestemte oss for å padle. Været ble bare finere.

Målet for dagen var Ny-Sulitjelmahytta. Roar skulle ringe Inger og si gratulerer med dagen.

Så skjer tre ting. Sven får en enorm ørret på kroken, som han så vidt får opp i båten, og så mister. Vi snakker lett tre kilo. Nedturen var enorm.

Deretter ryker en del av bæresystemet på Roar sin sekk.

Vi bruker en del tid med padlingen og Enja blir sliten. For at hun ikke skal stivne helt og for ikke å terge sjebnen mer bestemmer vi oss for å få oss hvile, derfor stopper vi opp for kvelden ved Sorjushytta.

Som et lite, et ørlite plaster på såret, fikk Sven en pen 850 grams ørret som vi nøt til lunsj.

Vi benytter oss av fjellvett og legger ikke ut på tur når ikke ting er som de skal. I morgen satser vi på å starte på ny frisk, forflytte oss til Sulitjelma, hente neste depot-pakke, reorganisere og komme sterkt tilbake.

Det kan bare gå en vei, sydover.

Bang!

Vi har akkurat opplevd noe helt spesielt. Noe som en del får oppleve, men som for mange blir værende en drøm.

Sven er sterk i trua og går ut for å ta noen kast. På første kastet sitter fisken. Stanga bøyer seg - mer en vanlig... Fisk lavt, sveiv høyt.

Roar har halvveis mistet troen på fisket, etter noen uker uten videre uttelling, han ligger inne å leser...

...helt til Sven kommer inn med en ørret ingen av oss før har sett maken til. "Hils på denna!" ørreten veier inn på sikre 1,05 kg. Kilosgrensa er tatt. Skjelvende hender, hjertet hamrer, lykke!

Roar har fått troen igjen. Han kommer løpende mens han setter sammen fiskestanga. Samtidig kaster Sven ut på nytt - Bang! Ny fisk! Stanga bøyer seg... Mer en sist. Sven lander etter noen nervepirrende sekunder, som føles ut som år, en ny ørret. Vekta viser 1,5 kg. Det er ikke til å tro.

Samtidig som Sven står med sine to vakre fisker med et smil som strekker seg tre ganger rundt hodet, BANG! kommer det et lykkerop fra Roar. Utraset får hjertet til å hoppe over et slag. Fisken i andre enden av snøret er på vei ned mot fossen.

Diger ryggfinne. Etter en real kamp ligger ørret nummer tre endelig i armene på sin overmann. Nå er vi i lykkeland begge to. Roars ørret kupper vektkonkurransen så langt med sine voksne 1,55 kg.

Vi bestemmer oss for å stoppe. Vi har fått mer fisk en vi klarer å spise i kveld allerede, og det hele tok oss 15 minutter... Femten minutter. Hællemåne!

Med andre ord går denne dagen inn i historien vår som kanskje den beste. En hyggelig svenske bor ved siden av oss, og blir sporenstreks bedt på middag.

Etter at fiskene er gjort opp og Roar har forbarmet seg over dem, og gjort dem til de rødeste, skinnfrie og beinløse filetene i verden veier kjøttet fremdeles over 1,7 kg.

Festmiddagen er server under en halvtime etter at siste fisken var oppe av vannet og under fem meter fra vannet den ble fisket i.

Vi er priveligerte, og vi vet det!

lørdag 27. august 2011

Hva blir det neste...helt på grensen

Sommeren er over. Det er ikke klaging, vi er ikke lei oss for det. Det er fakta. Varme dager fra nå av blir bonus og det er greit.

Vi merker at høsten rolig men bestemt inntar sin plass her oppe i fjellene. Fargene har begynt å skifte fra grønt til gult og rødt, det hender det ligger løv på bakken. Det er masse sopp, men vi har ikke kommet over kantarell enda.

Det blir kaldere og mørkere. Vi begynner sakte men sikkert å skifte ut utstyret vårt - varmere sovepose, annen type bekledning, vi må bruke lykt for å lese i bøkene våre om natten. Teltet må behandles annerledes, det kommer lett kondens med tre vandrende sjeler der inne hver natt.

Det bugner av blåbær, men moltene ser vi mindre og mindre til. Alt tar litt lenger tid nå som mørket og kulda kommer. Det er helt greit, dette er en del av opplevelsen og vi koser oss når vi får oppleve det så nært.

Rett før lunsj oppdaget vi en lett gjennkjennbar skapning 50 meter foran oss på stien. Mørke ben, rød pels og hvit haletipp. Reven stoppet opp akkurat så lenge at Roar fikk fisket frem kameraet og tatt noen bilder før den spratt til siden og inn i krattet like ved.

Tallene er da som følger: elg 1, rev 1, rype 36.

Vi gikk videre og møtte på en dame som kom gående fra Staddajåhkå-stugorna. Vi er stolte over vårt sammarbeid med Crispi, som støtter oss med sko. Det hadde ikke denne damen trengt...hun gikk barbeint. Etter å ha gnidd oss i øynene noen ganger og konstatert at hun faktisk gikk rundt på fjellet uten hverken sko eller sokker, spurte og gravde vi såpass at vi forstod at dette ikke var tilfeldig eller på grunn av et uhell. Dama hadde rett og slett gått mye barbeint. Føttene hennes var faktisk annerledes, de var mer krummet som følge av økt styrke i vristen, også var det nok et ekstra lag med træler under der. Ganske drøyt å tenke på at hun hadde gått flere mil på denne måten.

Etterpå saumfarte vi stien til vi fikk et bilde av fotavtrykket hennes i myra. Stilig.

Lunsj i dag ble en velsignet stund i le fra en av hyttene som utgjør Staddajåhkå-stugorna i selskap med en hyggelig stugvärd som også hadde en liten hund. Vi ble sittende der en god stund og prate om alt fra storbyferier til 22. juli og om livet på fjellet.

Deretter fortsatte vi mot sydvest. Stien før Sulitjelma går langsmed et vann som heter Sårjåsjävre. I den østlige enden av dette vannet ligger en ørliten koie som vi ikke klarte å gå forbi. Vi ligger godt an på tid, i tillegg til at om det er vær til det i morgen, kan vi padle hele vannet - ca en mil.

På hytta møtte vi en hyggelig kar, og kajakk-entusiast som skulle gjøre noe vedlikehold på hytta. Av han fikk vi noe ved, slik at nå ligger vi i en varm liten stue, mette og fornøyde mens vinden blåser stiv kuling utenfor vinduet.

I morgen bærer det over grensen og inn i Norge igjen. Vi gleder oss.

Dagens distanse endte på 1,6 mil og som en kuriositet skal det nevnes at vi feirer 900 kilometer utgått distanse i dag.

Fram!

fredag 26. august 2011

Besøk hos en same og dansk lunsj

Vi våknet etter en kald natt. I går hadde det oppstått en liten utfordring med teltet fordi det, etter noen dager var veldig vått. Det er ikke noe trivelig å legge seg inn i innerteltet når det er sølepytter over alt. Derfor har vi i dag, etter å ha tørket det over natten med god lufting, fjernet innerteltet før vi pakket teltet sammen i morges, og oppbevart det separat og tørt. Tar litt lenger tid, men fungerer bra og øker innekomforten betraktelig.

På grunn av kaldere netter begynner kondens å bli en økende faktor, derfor er vi avhengige av god lufting. Teltet vårt har så langt vist seg å være designet med nok luftgjennomstrømning til å kunne brukes også i kulda, forutsatt at vi bruker det riktig.

Vi gikk forøvrig ca 2 mil i går og like langt i dag.

Lunsjen i dag utsatte vi litt slik at den kunne nytes inne på Stalaloukta-stugan. Der var det også butikk, drevet av en lokal same. Han hadde det som bi-geskjeft, ved siden av reindrifta, vi er usikre på hva som er den største inntektskilden, men vi måtte ut med over 200 norske for seks små, danske øl. Når det er sagt, så var det vel verdt det. Vi kom oss inn i tide til å unngå en skikkelig regnskyll. Etter noen timer ga regnet seg, og vi fortsatte noen kilometer til før vi slo leir.

torsdag 25. august 2011

Elg i soloppgang, aksjemeglere og et meget hyggelig møte

Nydelig soloppgang i dag, men været skulle vise seg å skifte til høst igjen.
Til tross for en del vak rett ved teltet ble det ikke gjort noen forsøk på å lure fisken. Den varme, klamme luften vi hadde på morgenen ga nytt liv til horder av knott. Vi klasket gjerne 30 i slengen. Dette ble en sterk bidragsyter til at vi kom oss avsted videre sydover.

En merkelig prusting i vannkanten i går kveld ble avfeid som reinsdyr, men etter en halvtimes gåing tittet vi ned mot leirplassen vi hadde forlatt og fikk øye på en elgku som sto i vannkanten. Vi ble stående å betrakte det store, brune dyret i det hun først gikk noen meter ut i elva, drakk og vasket seg... Før hun la på svøm og krysset over til motsatt bredd. En fin naturopplevelse og en knallstart på dagen.

Vi brukte noen timer på å passere over første fjellpasset og ned i neste dal der Låddejåkka-stugan lå. Her satt vi oss ned og spiste lunsj.
Mens vi satt der kom en svenske gående, han skulle også ha seg mat og vi ble sittende å prate. Det viste seg at han jobbet innen finans og at han hadde tatt fri fra kone, barn og en svært så travel jobb med seks dataskjermer, for å roe ned med litt fiske og natur. Siden han bare hadde tre dager til rådighet hadde han tatt helikopter 20 minutter sydover fra Ritsem, og skulle gå tilbake. En meget hyggelig fyr.

Etter å ha spist fortsatte ferden mot stedet vi planla kveldens camp. Vi hadde ikke gått i fem minutter før vi støtte på Håvard, som går Norge på langs, motsatt vei av oss. En usedvanlig fin fyr, vi ble stående å prate lenge om rute, hvilke plasser som var fine, utstyr og hvorfor vi var på tur. Det er virkelig første gang vi møter en som til de grader ser ut til å ha de samme verdiene som oss selv. Vi måtte smile litt når han spurte om vi var de to romerikingene med båt.

Vi ble ønsket god tur, og ønsket god tur tilbake, og så tuslet vi over neste pass og ned mot elva Miellädno. Her har vi slått opp teltet, som er ganske fuktig nå, og ligger å hører på regn og fossen ved siden av.

Vi har også en slags nabo i en grav fra 2. Verdenskrig. I graven ligger det en ukjent mann fra enten Russland eller Polen, han var flyktning fra en fangeleir i Norge og må ha hatt et helvete som jaget mann i dette terrenget.

Vi har endelig fått fisket litt, men ingen napp.

Hilser til alle!
Sven, Roar og Enja

Blogg-adressen til Håvard er forøvrig www.npl2011.no

Vi filmer en del og Roar tar masse bilder med speilrefleks. Dette blir litt dyrt å dele så lenge vi bruker mobilnett, men så snart vi har kontakt med et trådløst nettverk oppdaterer vi bildevisningen på hjemmesiden vår, og YouTube-siden.

onsdag 24. august 2011

Også vi som trodde sommeren var over...

Etter en lang dag i går ble det sovet ganske heftig, Sven klokka inn 14 timers søvn, noe som er bestenotering hittil på turen.

Roar var førstemann ut av teltet, etter å ha servert morgenkaffen. Han kom tilbake med store nyheter: blå himmel, stekende sol og vindstille. Dette var skrekkelig gøy.

Vi befinner oss for tiden midt mellom tre svenske nasjonalparker: Stora Sjöfallet, Sarek og Padjelanta. Vi våknet i Stora Sjöfallet og vandret nordover langs en elv, krysset en stri sideelv ved bruk av båtene der vi sneiet Sarek, deretter padlet vi et vann som heter Kutjävre og rett inn i Padjelanta.

Ikke et vindpust, bare deilig sol og god stemning. Det går noen ganske heftige vannveier gjennom disse nasjonalparkene, og da det så ut som om elva vi skulle følge videre var forholdsvis lettpadlet gjorde vi et forsøk på motstrømspadling.

Det var desverre såpass med strøm at de 700 meterne vi vant, nok er de dyreste meterne vi har forflyttet oss hittil på turen.

Allikevel, å ha båt i sekken byr på en enorm frihetsfølelse. Vi bruker nå 5-10 minutter på å gjøre båtene klare, slik at det er lett å benytte seg av dem. De er slitesterke og har hittil tålt rimelig tøff bruk.

Vi har nå slått leir like ved en same-bosetting, med utsikt mot fjellene i den norske Rago nasjonalpark. Vi gleder oss voldsomt til å krysse grensa igjen. Selv om det bare er snakk om noen få dager av hele prosjektet der vi oppholder oss i Sverige, og Sverige er et hyggelig sted å være, er det Norge vi føler oss mest hjemme i.

Vi har også filmet en del i dag, kryssing, padling etc - som vi skal legge ut på YouTube ved første anledning.

Spyrd!

tirsdag 23. august 2011

Milepæl!

Akkajaure, en rimelig voksen innsjø i Sverige, modersjøen på samisk. En av hovedgrunnene til at vi ville bruke Packraft'er på denne turen var fordi vi ville ha mulighet til å mestre kryssinger av innsjøer, og spesielt Akkajaure. Vannet er øst-vest-vendt, mangfoldige mil langt og det ligger midt i veien for sti-ruten vi følger. Å gå rundt vannet ville kostet oss rundt fire ekstra dager, så vi var temmelig innstilt på å forsere vannet med båt.

I dag var det meldt lite vind mellom 0400 og 0800, deretter skulle vinden dreie nordlig og øke noe utover dagen. Vi var oppe 0330, spiste en grepa frokost og klokken 0510 startet vi kryssingen på blikkstille vann.

Mellom Ritsem og fergeleiet ved Akkastugan, dit vi skulle er det en mil med vann. Vi padlet en liten omvei, og holdt oss i nærheten av noen øyer midt på vannet for å øke sikkerhetsmarginene. Halvveis over gikk vi i land på en øy for å strekke litt på bena etter halvannen time med padling. Rundt samme tid blåste det opp, og vinden dreide sydlig og deretter sydvestlig. Dette skapte hurtig en mindre gjestfri stemning, båtene er lette og blir tunge å padle i motvind. I tillegg begynte bølgene å bryte. Vi padlet i en bue inn mot land og klarte å holde oss nogenlunde i le fra vinden. Vi følte oss hele tiden trygge under kryssingen og padlet i tillegg tett sammen.

Vi gikk i land ved ferjeleiet på motsatt side etter ca tre timer, slitne og meget godt fornøyd. Deretter gikk vi de to km bort til Akkastugan der Enja ventet på oss etter overnattingsbesøk hos hyttevakten der.

Vi ble bedt inn på en kopp kaffe og kjeks med deilig, hjemmelaget moltesyltetøy, luksus.

Etter noen timer med prat om løst og fast var vi klare til å marsje videre, vi takket og bukket for kaffe, mat og all hjelpen vi fikk med Enja. Deretter spaserte vi inn mot de tre nasjonalparkene Stora Sjöfallet, Sarek og Padjelanta.

Nå, etter 1,3 mil til fots og 1 mil padling ligger vi igjen i teltet. Med mat for ni dager, utstyr og båter veier sekkene våre i underkant av 30 kg. Dette innebærer at forflytning til fots går litt tregere en før. Vi tar tiden til hjelp og satser også på å kunne padle noen av vannene her som avveksling.

Leve eventyret!

mandag 22. august 2011

21 og 22 august. Hviledager på Ritsem TuristStation

21. august: vi våknet etter en ganske så forblåst natt. Det blåste faktisk såpass at innerteltet slo inn mot oss som en basskasse. Teltet beviser gang på gang at det er av god kvalitet og av en bra design.
Vi la i vei langs grusveien ned mot Ritsem og passerte kraftstasjonen de har anlagt her med vanntunell ned fra Sitasjaure.

Vi hadde jo ikke lange strekka å gå, så klokken 1300 var vi fremme. I butikken her, som er en ekte campingbutikk, fikk vi ordnet oss med rom for natten. Det ble pizzafest og folköl. I tillegg kunne Sven by på underholdning i form av film.

Vi fikk også hentet pakkene med båter, mat og utstyr som lå her og ventet på oss. Vi var forberedt på at om det var rolig sjø på Akkajaure, måtte vi benytte sjansen og komme oss over med en gang. Det blåste imidlertid såpass at sjøen gikk hvit, så vi fulgte planen og fikk oss en natt under tak.

22. august: frokosten bestod av 350gr pytt i panne og tre speilegg til hver. Nydelig. Vi benytter sjansen til å lagre litt ekstra energi eller i det minste å hjelpe kroppen med restitusjonen ved å sørge for at det ikke skal mangle på kalorier.

Akkajaure gikk hvit også i dag. Etter å ha sjekket værmeldingen har vi bestemt oss for å satse på å padle grytidlig i morgen. Da skal vinden dreie og avta, slik at bølgene vil minke.

Det går en liten passasjerbåt samme strekningen som vi skal padle, og planen vår var at vi skulle få Enja med på den. For oss er det ingen bønn, alt skal skje for egen maskin. Om ikke været løyer, så må vi gå rundt vannet.

Vi var så heldige å treffe på en av hytteværtene på Akkajaurestugan, turisthytta som ligger nøyaktig dit vi skal padle. Vi pratet litt og hun fikk vite om planen vår. Inga Lill, som hun het, påtok seg uten videre, å ta med seg Enja over i dag, og å gi henne fri losji på turisthytta til vi kommer over i morgen. Snakker om svensk gjestfrihet.

Ny pizzafest i kveld også tørner vi inn tidlig slik at vi kan komme oss opp i firetiden i morgen tidlig.

Utover dette føler vi oss i fin form og er spent klare til å gi gass mot Sulitjelma, som blir vår neste etterproviantering.

Forresten, om noen kjenner til noen som jobber med markedsføring innen Chess, så har vi noen meget bra ideer vi skulle ha luftet med dem.

lørdag 20. august 2011

Milsluking og en engel ved Sitasjaure-stugan

Våknet til ypperig gå-vær. Vind, passetemperatur, en god del skyer og litt sol. Vi satte i marsj klokken ti på formiddagen. Etter noen timer gikk vi over den lilledemningen ved Sitasjaure og inn på tunet foran Sitasjaurestugorna. Her ble vi møtt av stugans Stugwärder. To damer, som var i ferd med å male den ene bygningen.

Vi fortalte litt om turen og fikk oss henvist en plass der vi kunne lage mat og få oss lunsj.
Det var en liten bålplass bak den ene hytta, og Sven fikk lov å bruke tennstålet sitt, det ble en hyggelig lunsj ved bålet.

På vei til å dra leverte vi fra oss en bok vi hadde lest ut, Robert Ludlum's "Pakten". Som takk for boka kom denne fantastiske engelen av en dame ut til oss med nybakt, hjemmelaget brød. Vi har jo vendt oss til ganske sparsommelige matvaner, så brød var som å vinne lotteriet.

Vi bukket og skrapte oss fra hyttetunet og inn på grusveien som leder ned mot Ritsem Turiststation. Etter noen ytterligere timers marsj har vi funnet en hyggelig teltplass ved Autajaure. Vi har hatt noen hundre gram med Røros-smør i sekken, og nå delte vi likt, ca 100 gram smør på hver mann. Så nå er det festmåltid med brød, smør og den siste sjokoladen vår kjære, uerstattelige logistikkmann Stian, sendte med oss.

Dagens etappe rundet vi av etter 2,5 mil, hvilket gir oss en liten seiersrunde på ca 1,2 mil ned mot Ritsem i morgen.

Planen er forøvrig å krysse Akkajaure med Packraftene, som skal ligge klare til oss på Ritsem. Vi håper været gjør det mulig å gjennomføre planen og vi gleder oss til å bruke båtene igjen så mye som mulig i løpet av neste etappe.

fredag 19. august 2011

Kort dag blir forlenget og vi møter ei som går Norge på surr

For å gi oss mulighet til litt ekstra fisking og hvile hadde vi lagt opp til en kortere etappe i dag, på rundt en mil. Vi spiste noen ekstra kilometer i går, og følte oss spreke, i tillegg til at været i dag ikke innbød til lange pauser. Vi bestemte oss derfor for å bruke dagen på å gå til et vann som virket spennende og samtidig posisjonere oss bedre i forhold til Ritsem fjellstation, som er neste depot.

Vi valgte å drøye avmarsj til elleve i morges på grunn av været. Deretter ga vi bra gass inn gjennom Cuhcavaggi (vaggi er dal på samisk), vi var fine i beina og tok pauser ca hver halvannen time, blant annet ved denne fine, lille fossen før Store Cuhcajávri (jávri er vann/innsjø på samisk).

Siden vi holdt så bra fart, hadde mye rask energi i lommene og dagens etappe ikke skulle være lenger en 1,7 mil, valgte vi å forsere strekket uten den sedvanlige lunsjpausen. På dette viset var vi fremme og hadde teltet oppe til 17.00. Alle fornøyd.

Det fine nå er at med en god marsj i morgen gjør vi siste marsjen inn til Ritsem til en kort affære, vi håper på å rekke middag der i overimorgen.

En god del av dagen i dag gikk vi av sti og fulgte terrenget. Vi krysset stien rett før vi var fremme ved Kaisejaure, som vi ligger ved. Der møtte vi en norsk jente som gikk Norge på surr, rettere sagt en blanding av haiking og turgåing rundt om i Norge og litt i Sverige i tre måneder.

Hun hadde tidligere på sin tur møtt "Frøkner på langs" som vi har fulgt litt på blogg. De har forflyttet seg rimelig kjapt sydover og vi har vært imponert over farten de ha holdt. Helt til vi fikk nyss i at de sykler store deler av turen. Ikke rart vi er treige.

Regnet har stoppet og vi nyter fjellet. Rypetallet ble i dag kraftig oppjustert til 33, det er tydelig at de begynner å flokke seg, kan bli en spennende høst mtp jakt.

18. august. Ved foten av Kebnekaise

Frem til nå har dagsrytmen vår vært sterkt preget av den friheten midnattsolen gir. Nå er det imidlertid slik at sommeren tar slutt og at vi stadig beveger oss sydover, slik at lys hele døgnet er en luksus vi ikke lenger kan smykke oss med. Derfor har vi startet med å ta forsiktige grep.

Frem til nå har vi gått hver dag stort sett til klokken har blitt ni på kvelden før vi har slått leir. I tillegg har vi tatt oss supergod tid om morgenen og sjeldent vært avgårde før elleve på formiddagen. I går slo vi leir rundt åtte, og planen er altså, sakte men sikkert å jobbe oss inn mot en mer vinterlig dagsrytme.

Vi sto derfor opp klokken åtte og var i marsj klokken ti.

Vi forsøker å gå dagsetapper usynkront med "hytte-til-hytte-etappene". Det vil si at vi ender vår etappe ca midt mellom turisthyttene og møter derfor mindre folk. Vi er ikke ute i naturen for å stå i kø. I dag startet vi med å passere Tjäktja-stugan. Deretter forserte vi Tjäktja-passet, hvor vi spiste lunsj i en nødbu.

Bildet er av Roar og Enja i det vi skal ned i Tjäktjadalen, og møte regnværet.
Så gikk vi ned til Sälkastugan og nøt noen Pripps Blå før vi fortsatte ned til stikrysset og elva i dalbunnen rett vest for Kebnekaise, Sveriges høyeste punkt. Nå viser det seg at svenskene måler med breen på toppen, slik at ingen helt vet høyden, men at den er rett rundt 2100 er nok riktig.

Dagens distanse ble 2,4 mil. Vi er spente på hvordan høstværet innvirker på videre forflytning, for nå har det begynt. Det regner og er tidvis kjølig.

onsdag 17. august 2011

En dag på Dag Hammarskjöldsleden

Dag Hammarskjöld var, som så mange andre svensker, etterfølgeren til en nordmann. I dette tilfellet i kraft av sin rolle som generalsekreter i FN som etterfølgeren til Trygve Lie i 1953.

Dag Hammarskjöld ble tildelt Nobels fredspris post mortem.

Som generalsekretær fikk Dag innredet et meditasjonsrom i FN-byggningen. Når han nå har fått sin led her i nord-Sverige har de tatt denne meditasjonsbiten veldig på alvor. Sven var millimeter fra å nå nirvana før turen gikk videre.

Vi har spist lunsj ved Alesjaurestugan, med folköl til. Nok en dagsetappe er gjort unna etter planen. Dagen i dag bød på 2 mil. Roar meldte regn ved flere anledninger, men vi har ikke sett noe til det enda.

Nå har vinden løyet også, og vi ligger i teltet på en myk eng av tørr myr ved en buktende elv som heter Aliseatnu. Synd det ikke er dekning her inne slik at oppdateringene kommer daglig... Men men.

Ellers kan vi melde om at området vi nå går i bærer store likheter med den norske "fjellheimen". Et flott landskap som vi er glade for å få oppleve.

tirsdag 16. august 2011

Kungsleden og Abisko nasjonalpark

Vi våknet etterhvert ved den lite innbydende teltplassen vår. Natten hadde fart pent med oss og vært både varm og uten for mye fuktighet.

Sven ble litt forlegen da han reiste seg halvveis opp i soveposen og så rett inn i et kamera. Bak kameraet stod det en middelaldrende dame fra et fremmed land, som sikkert syntes det var eksotisk med folk som sov under åpen himmel.

Vi bestemte oss for å ta frokosten inne på hytta, og mesket oss med egg, ferske rundstykker, ost og melk og masse smør.
Etterpå dro vi innom butikken og handlet litt ekstra kalorier for den resterende del av etappen.

Deretter svingte vi inn på Kungsleden. Etter hva vi vet har aldri kungsleden hatt noen spesiell tilknytning til hverken det svenske- eller noe annet kongehus, men den ble først anlagt i dens nordligste deler rundt år 1900 av Svenske Turistföreningen.

Vi gikk først halvannen mil, til Abiskojaure der vi spiste lunsj. Det viste seg at her også var det en liten butikk - så Roar påtok seg jobben med å ordne oss en øl hver til kvelden. Vi veide nemlig sekkene i dag, og det viste seg at Roar hadde en kilo mindre på ryggen en Sven, så en liter øl utlignet forskjellen perfekt.

Abiskojaure er altså hyttene på bildet. Damen i rødt er "Stug ward", og ønsker alle velkommen og setter dem inn i skikk og bruk ved hytta.

Abiskojaure er forøvrig en del av Abisko nasjonalpark. Her inne er fisking forbudt om du ikke er lapp og telting skal kun skje på anviste plasser.

Vi valgte å gå ut av nasjonalparken og fortsatte opp 200 høydemeter til en liten sameleir et stykke syd. Dagens distanse endte på 2,4 mil.

Etter øl, ølpølse, en deilig brioche, kortspill og et måltid frysetørret middag er vi på vei i posen. Det blåser forøvrig ganske heftig, bikker nok opp mot stiv kuling, men teltet vårt er meget bra og godt bardunert.

Friskt!

15. august. Vi går i rallarenes fotspor, følger et merkelig spor og sover uten telt

Forrige dagen traff vi på Åge, som hadde gått fra Halden. Han meldte om mye dårlig vær sydover, og vi stålsatte oss. Værmeldingen sier at det skal bli dårligere vær, men hittil har vi sett ekstremt lite til det.

Dagen har vært nydelig. Lett og varm vind og stor sol fra skyfri himmel. Det var bare kos å gå.

Svenske stier er noe for seg selv. De planker stiene om det er myr eller ujevnt, slik at marsjtempoet generelt sett er høyt. I tillegg er stien mot Abisko preget av rallarvirksomheten her for noen år siden, da toget skulle frem for å frakte jernmalm fra Kiruna mot Narvik og dypvannshavnene der.

Svenskene har vært utrolig flinke med å bevare hus og å sette opp infoplakater.

Etter 2,4 mil nådde vi Abisko turiststation. En ganske enorm bygningsmasse, beregnet like mye på de som vil være i nærheten av villmarka som dem som faktisk er ute i naturen.

Vi unnet oss en 3-retters middag og hver vår porter. De hadde teltplass her, så det var tilsynelatende ikke noe problem. Vi ble dòg ganske besvikna da vi ankom teltplatsen og oppdaget at det var den desidert kjipeste campen vi har hatt hittil. Vi boikottet å ligge på de harde stenflatene vi hadde betalt 180 sek for å få tillgang på, og la oss heller uten telt, i den myke lyngen rundt.

En lang og fin dag totalt sett.

søndag 14. august 2011

Torneträsk, hallå!

Vi endte gårsdagen ved et sted som, på kartet, så meget lovende ut for fisket, men som viste seg å være et inntørket elveleie.

Vi har derfor siktet høyere for kveldens camp. Dette må være en av de mest billedskjønne plassene vi har ligget ved til nå. Vi ligger ved det store, svenske vannet Torneträsk, ved dets østlige bredde. Vannet er relativt enormt. Vi har fantastisk utsikt. Det begynner å mørkne, selv her i midnattsolens rike, og kveldene er kjøligere. Sett med våre øyne betyr dette mindre lys, men viktigst av alt - mindre mygg!

Dagen i dag har forresten vært noe for seg selv, stekende sol fra blå himmel. Varm vind fra syd, vi kunne ikke bedt om bedre.

Vi har passert to turisthytter i dag, Lappjordhytta på norsk side og Pålnostugan etter at vi krysset inn i Sverige og fullførte nedstigningen mot Torneträsk.

Vi har møtt en person i dag, en tysker som har gått fra Kautokeino og er på vei mot Abisko. Han har forøvrig fulgt NPL-Anne fra Kauto til Kilpis.

Dagens etappe ble på 1,8. Vi kommer til å nærme oss Abisko i morgen og sikter oss inn på å spise noen mil for å kunne campe rett ved den lille svenske byen i morgen.

lørdag 13. august 2011

Dit stigarna bär...

Etter frokost og pakking ble det skrevet i hytteboka og sagt tusen takk og takk igjen for et fint opphold på hytta hos Christel og Morten, Mia og Alex.

Ingen sak å være på tur med så hyggelige folk langs ruta!

Deretter kjørte Morten og Alex oss tilbake til nøyaktig samme plassen vi ble hentet for noen dager siden, og så fortsatte ferden sydover.

Vi har nok planlagt fornuftigere daglige distanser på denne etappen og vi har nå slått oss til ro etter ca 1 mil. Vi ligger ved det vi håpet skulle være en nydelig fiskefyllt kulp i Láirevákkajohka, men som viste seg å være en ørliten bekk.

Noen kilometer syd for Altevassdemningen møtte vi en kar med like stor sekk som oss selv. Han gikk forbausende lett med den store sekken og ganske riktig, han hadde gått fra Halden og hadde de siste 3 1/2 månedene holdt stø kurs mot Nordkapp. Vi nikket og smilte og tenkte at her har vi en likesinnet - men Åge, som han het, er nok vår overmann. Dette var nemlig hans andre tur Norge på langs, forrige gang hadde han gått på ski, for fem år siden.
En meget hyggelig fyr. Åge har visstnok en nettside som heter www.ågepålangs.blogspot.com eller noe i den duren.

Vi knuser på sydover - om ikke lenge skal vi innom Abisko, og vi lurer veldig på om det er en slags sameversjon av en westernlandsby med saloon. Det blir arti uansett.

Følg med!

To har blitt tre...

...altså to hviledager har blitt til tre hviledager. Vi ble hentet fra Bardufoss - og så gikk turen til Strømsør, hyttetur hos Morten og Christel, et vennepar av Sven og Linda. På vei til hytta fikk vi invitasjon til grillfest på gamle Strømsør gård, om vi bare ble en dag til... ... ...vi ble en dag til.

Etter en rolig kveld på hytta våknet vi til enda en invitasjon - Polar Zoo. Som sagt så gjort, en liten kjøretur fra Setermoen brakte osa midt blant gjeiter, reinsdyr, moskus, hjort, elg, gaupe, jerv, ulv og bjørn. Spesielt var møtet med de fem bjørnene de hadde veldig spennende.

Største bjørnen som hospiterte i zoo'en veide 300 kg. Det var greit med et kraftig gjerde mellom oss og den.

Etter besøket i dyrehagen dro vi tilbake til Strømsør og en hyggelig fest der. Familien til Morten nedstammer fra en gjeng som kom opp til Troms fra Gudbrandsdalen og ryddet seg gårder under utidene på midten av 1800-tallet. Ganske vilt å se de kraftige tømmersrokkene de har brukt med tanke på at det ikke var vei eller andre hjelpemidler enn rå muskelkraft i bruk for å sette opp bygningene.

Tror det er mer info om tilflytterne fra Gudbrandsdalen og Østerdalen på Bardu kommunes hjemmesider.

For vår egen del er tre fulle hviledager nå over og om litt skal vi fortsette turen der vi stoppet for noen dager siden, ved Altevassdemningen. Vi går nå i et spennende dalføre sydover mot Sveriges største fjellsjø Torneträsk, Ritsem fjellstue der vi har et depot, og Akkajaure - som vi skal padle.

Følg med!

torsdag 11. august 2011

Filmer på Youtube

Nå har vi lagt noen filmer på Youtube-sidene våre. Du finner dem enkelt ved å trykke på knappen "Film og bilder" øverst på siden vår.

10. august. Jobb og fritid.

I dag har vi jobbet med å fordele utstyr til neste etappe, handlet inn litt nytt fiskeutstyr, ny bok og spist god mat. I tillegg har vi brukt en gos del tid på ruta videre, og spikret noen datoer for den ferden sydover.

I morgen blir det fremdeles en del jobbing før vi reiser på hyttebesøk. Etter to fulle dager uten forflytning regner vi med at vi skal være nok restituert til å sette kursen sydover igjen.

Følg med!!

Sendt fra min iPad

9. august. En avstikker.

For å kunne hilse på kjentfolk langs vår vei hadde vi avtalt henting ved Altevassdemningen. Vi kommer til å bli kjørt tilbake til nøyaktig samme plass som vi ble hentet når vi skal fortsette turen. Ikke noe juks.

Vi steamet fra Gaskashytta og holdt gode 5 km/t langs Altevatn, vestover mot demningen. Takket være at vi ha en glimrende hjelp i Stian Olsen fikk Martin beskjed om å hente oss i tide til at vi ankom demningen samtidig.

Oppholdet her blir lettere mye takket være Martin og velvilje fra CSS ved Bardufoss leir.

Allerede på vei gjennom Bardufoss fikk vi stoppet innom postkontoret og hentet pakken fra Stian.

Deretter bar det inn til Andselv hvor det ble pizzafest.

8. august. Siste natt av etappen under tak

Våknet, og tok oss som vanøig god tid. Sveiveradioen er i flittig bruk både om morgenen, til lunsj og på kvelden. For å bedre dekningen bruker vi ståltråd samt egne kropper. Inne ved Voumajävri måtte vi ty til alle hjelpemidler for å få med oss nyhetene.

Natten hadde fart med ugagn i form av vind og regn, men da vi etterhvert kom opp av posen bedret været seg sakte men sikkert til noe lignende det vi har blitt så vant med de siste ukene.

Etter frokost, kaffe og litt boklesing pakket vi sammen teltene. Christian fulgte med oss bort til lille Vouma der han skulle bli noen dager til. Vi fortsatte ned fra fjellet og fem timer etter lunsjen ved Vouma var vi fremme ved Gaskashytta.

Begge hyttene var låst, så vi bestemte oss for å skjemme oss bort med siste natten av etappen under tak.

Utrolig hvor hyggelig man kan få det med nok stearinlys.

7. august. Verden er virkelig liten og Roar blir røyekonge

Prolog: i den siste delen av forberedelsene til turen, da ruta sydover i Finnmark og Troms ble lagt var vi i kontakt med en hel del personer som kunne bidra med spons, utstyr og tips til ruta.
En av disse kom vi i kontakt med da vi skulle ha tak på Myggtrygg-jakkene våre.
Christian er en tilflyttet tysker som har bodd i Norge i mange år og jobbet som forsker. Han har tilbrakt et stort antall feltdøgn ute, både i Troms og i Finnmark.

Vi hadde glede av å møte ham en gang vi var på besøk hos en annen ressursperson i planleggingen, Øystein Skålevik.

Christian ga oss en knall-deal på Myggtrygg, i tillegg til å bruke timer på å vise oss gode fiskeplasser og gi fornuftige kjentmannstips for ferden i Finnmark.

.......

Så fort dagens mest innledende rutiner var unnagjort bar det ut til bålplassen rett utforbi der Sven nørte opp et ypperlig morrabål med alle tiders tyrived.

Med ryggen lent mot fjellveggen og kaffekoppen i hånden var det lite som kunne slå denne morgenen.

Plutselig dumper det en kar inn i leiren. Han har med seg en sekk og en kløvhund og han virket kjent.

Sven stirret, og han stirret tilbake.

Først da vi hadde vekslet noen ord kom Roar til og spurte om han var Christian. Det stemte, og det var ikke måte på tilfeldigheter.

Christian ble med oss mot Vouma, men førat bød han på ferskt brød og ost. Det smakte himmelsk.

Vi satte kursen mot Voumajävri. Vi stoppet og spiste lunsj langs bredden til Anjavasselva. Mens vi satt der kom det en kar fra Sørreisa forbi. Han var på vei hjem og i godt humør. Humøret skyldtes noen nydelige kubber av noen ørreter som lå i sekken hans.
Han hadde glemt å feire fangsten, så da vanket det plutselig både sjokolade og cognac på oss andre.

Vi tuslet videre og etter å ha krysset Voumajohka tok vi en ny rast. Her var det bålplass og masse ved, så vi dristet oss til et kaffebål. Mens vi satt der kom en dame gående over brua. Sven gjettet riktig. Det måtte være Anne. Anne er også på vei Norge på langs. Hun startet før oss, men fra Kinnarodden, norges nordligste fastlandspunkt, som ligger en del øst for Nordkapp. Det var utrolig hyggelig å treffe henne for vi hadde snakket på telefonen tidligere i forbindelse med oppholdet vårt i Kautokeino og rutevalg derifra.

Anne går med en måned dårligere tid enn oss, og la i vei så fort hun hadde drukket opp kaffen sin.

Vi tok det rolig. Så, da vi kom frem til leirplassen for kvelden, kokte det av fisk. Roar tok storeslem med 6 røyer og Christian tok 1. Sven valgte å miste to sluker i stedet. Det gikk ikke å ha sure miner av den grunn, for middagen var nydelig.

Tips: bytt ut potetmos med kålrabistappe som tilbehør til fisken. Det funker! (tipset er stjålet fra Christian)

6. august. Tyskeren Steffan og kompassets skjebne

Noen minutter på 10, etter rett under halvannen time, var Sven tilbake med båndet til Enja. Enja, som har blitt en ekte villmarking hadde ivrig blitt med på turen. Begge to kom tilbake og var klare for frokost. Da alle tre var bespist ble det tid til litt sløving i teltet før vi gjorde noe pussig, noe nytt, vi gikk på T-merket sti.

Etter en times marsj støtte vi på en yngre tysk kar. Han spurte om vi kanskje hadde sett kompisen hans. Vi ble litt usikre og fikk etter litt spørring og graving vite at han og kompisen hadde skilt lag samme morgen av ymse årsaker.

Vi ble ganske satt ut av beskrivelsen av Steffan, som kompisen het: "He has a Jack Wolfskin backpack and sandals". "Sandals??!!". Jo, vi kunne nok titte etter denne fyren på vår ferd.

Etter ytterligere noen timer midt i en diger høyfjellsmyr av typen meget våt møtte vi på en mutt fyr med bommulsgenser og ganske riktig, noen ganske hjelpeløse sandaler, som nytteløst prøvde å beskytte føttene hans mot naturen.

Hei Steffan! sa vi. Steffan så opp på oss med et beklagende blikk. Han fortalte at alt var i orden men at han slet litt med alle myrdragene. Han hadde ellers et kart, men hadde mistet kompasset sitt.

Vi ga han en kjapp innføring i bruk av kompass og ga ham vårt, sammen med bruksanvisningen, som vi av en eller annen grunn hadde tatt vare på.

Steffan fikk Sven sin adresse, så håper han gir en lyd og forteller hvordan ferden gikk for ham. De skulle nemlig gå til Finland, noe som er en del dagsmarsjer fra der vi møtte dem.

Vi ankom Dividalshytta etter 8 effektive timer og en god del høydemeter. Der kom vi i prat med tilsynet ved nye Dividalshytta. Han kunne fortelle både det ene og det andre, en virkelig hyggelig fyr. Da han hørte at vi ratta rundt uten mark og dupp sukket han og forærte oss uten videre hver vår dupp og en flott boks med selvgravd mark.

Vi bukket og skrapte og fikk oss en kopp kaffe med en hyggelig gjeng fra Kvaløya før vi satte kursen ned mot Dividalselva. Etter ca en times gange var vi fremme ved brua over Dividalselva og en leirplass Sven fant der på tur med kompis Jørgen i Dividalen i fjor.

Totalt sett ble dagens etappe på 2,8 mil og er således en av de lengste hittil. Hvis Sven legger på de 8 km han hadde før frokosten blir det en klar vinner så langt på turen.

Det skal nevnes at føttene til Sven er fantastisk mye bedre etter at de nye marsjrutinene kom i sving. I tillegg har Enja blitt kvitt gnagsårene sine slik at hun kunne fortsette med kløv.

En glad dag!

5. august. En harr dag

For å kunne komme oss inn mot de T-merkede løypene og Troms turlag sin hytte innerst i Dærtadalen måtte vi krysse elven som renner ut av Rostojävri.

Dette viste seg å være en mer avansert kryssing en vi hadde planlagt og Roar som tok en litt tøffere rute over elva var nær ved å bade. Han slapp med skrekken men mobilen, som lå i lomma hans var ikke seg selv etterpå.

Vi begynte deretter å gå den umerkede løypa sydover langs Malla-veggen, som viste seg å være en nydelig strekke. Fantastisk var det også å finne ut at Dærtadalen var meget lettgått. Vi holdt 4 km/t gjennom hele dalen, noe som er meget bra til å være delvis utenom sti.

Vi holdt en lang lunsj og Roar, storfisker igjen stilte med fire prektige harr. Det viser seg at vi forbrenner greit med kalorier etterhvert, så vi ble nødt til å spe på med hvert vårt frysetørrede måltid på toppen av fisken.

Vi kom frem til Dærtahytta og ble møtt av Målselvingene og tyskeren fra dagen før. Vi ble sporenstreks bedt inn på kaffe og - hold deg fast - cognac. Dette var særdeles stas.

Vi tuslet en kilometer og la oss til for kvelden ved et lovende vann, som viste seg å være merkverdig dødt.

En annen strek i den berømmelige regningen var at Sven hadde forlagt båndet til Enja ca 4 km inn i dalen. Vi ble enige om at Sven skulle ta en morgentur og plukke opp båndet dagen etter.

4. august. Kort vei til ulåst perle

Etter bare noen få kilometer, aom vi brukte god tid på, med fisking og lunsjing, krysset vi endelig grensen og gikk inn i Norge og Troms. Å komme inn mot grensen fra den kanten vi gjorde var et kongelig syn. Fjellmasivet Malla i Norge sto som en ugjennomtrengelig mur, og viste tydelig at nå gikk vi inn i et nytt land.

Under Malla-veggen, ved Rostajävri sin nordlige bredd, ligger den nye Stor-Rosta-hytta. Det er en åpen, liten koie som stod ferdig bygget i 2008. Hytta har fire sengeplasser og var tom. Vi hadde tilbakelagt 7 km. Vi valgte å bli. Hytta var rett og slett for fin og lå for idyllisk til, til at vi kunne reise fra den.

Etter å ha tittet litt i lektyren i hytta viste det seg at plassen langt ifra var uten historie. Allerede i god tid før første verdenskrig ble det oppført en koie av en skikkelig tøffing. Husker ikke navnet i farta. Han tilbrakte 17 vintre i den sparsomme koia og drev fangst. Under 2. Verdenskrig rømte han over til Sverige og ble med i en norsk motstandsgruppe. Han var selv med inn i Norge og brant ned sin egen koie for at den ikke skulle kunne benyttes som tysk grensevaktpost.

Etter krigen ble hytta gjennoppbygget og sto inntil 2008 da Statskog fikk bygget en ny og flott hytte.

For å gjøre kvelden komplett fisket Roar to fine steikepinner av merket ørret. Sven mistet to sluker og samlet istedet noen molter, Roar laget pannestekt havrebrød. Det ble et nydelig måltid.

Møtte tre trivelige fyrer ved hytta. To Målselvinger og en tysker. Tyskeren jobbet i VWs el-bil satsing som ingeniør. Han kunne fortelle at det nærmer seg en lansering av en elektrisk VW. Pussig hva man får grieie på inne i villmarka.

3. august. Steinur og Finner fra himmelen

Vi gikk ikke lenge på det svenske stinettet før vi løftet kompasset, tok ut en passende kurs og gikk vår egen vei. Det svenske terrenget er lettgått. Desverre støtte vi på noen ganske store områder preget av steinur, noe som ikke gjorde underverker i forhold til Sven sin betennelse. Allikevel klarte vi å gå oss frem til planlagt område for leir.

Den siste tiden har vi ligget opp mot en dag bak skjema. Så at vi, til tross for skade, klarte å gå oss frem så vi lå foran planen var et lite kick.

Pussig var det at midt i steinura, ved et lite vann, sto det allerede et telt. Vi måtte se både en og to ganger. Vi var jo midt inne i ingenmannsland.

Vi fant en passende plass for teltet vårt og klokket inn 1,8 mil.

Naboene våre viste seg å være finske. De fortalte at de hadde fløyet inn til det vesle vannet vi lå ved med helikopter. De hadde imidlertidig meget skralt utstyr og det virket som om fiskeutstyret også var rimelig begrenset i kvalitet. Imidlertidig var de særdeles velflidd. Så om de ikke var der for å fiske, var det sikkert den flotte naturen og steinuren som hadde fått de to stillferdige, velflidde, finske herrene til å chartre helikopter for å komme seg ut i villmarka.

Det blåste forøvrig kuling i kastene, så teltet vårt fikk vist litt av sine styrker gjennom natta.

2. august. Sven ringer legen og vi krysser svenskegrensen

Etter en strevsom avslutning på gårsdagens etappe våknet vi i et skogholdt ved en middels camp-plass. Finland virker faktisk som et land med mye kratt og myr. De siste dagene hadde Sven brukt Voltaren mot smerter under hælen. Pillene fungerte bra, men vi ønsket alikevel å konferere med lege. Vi hadde dekning på mobilen og ringte legen vår, Jon Helge.

Etter å ha forklart symptomene etter beste evne kom vi frem til at smertene mest sannsynligvis en slags benhinnebetennelse rundt senefestene under hælen. Vi fikk også lære at Voltaren på ingen måte hjelper mot betennelse annet en at det er et utmerket smertestillende for slike plager.

I samme samtalen fikk vi også vite at etter en måned underveis skulle vi også være bevisst på muligheten for stress-brudd. I tillegg fikk vi tips om å bruke liggeunderlag til å lage ileggssåler under hælen. Sven sluttet umiddelbart på Voltaren for å ha bedre kontroll på skaden.

Vi ble enige om å, fra nå av, kjøre enda hyppigere pauser for å holde betennelsen i sjakk uten bruk av smertestillende. Målet var nå å senke tempoet så mye at betennelsen etterhvert uteble.

Tanken på brudd i foten var lite arti. Etter å ha gått en stund uten smertestillende var smertene så store at vi ringte legen på nytt. Denne gangen var det for å avklare om det faktisk kunne være fare for brudd i foten som følge av en måned underveis.

Heldigvis, etter en oppklarende samtale med legen og noen enkle tester av foten ble det utelukket at det var snakk om noe brudd. Det var riktig gledelig og det var med et smil om munnen at vi krysset grensen, sa "ykse-kakse" til finnene og "hei allihoppa" til svenskene.

Terrenget i Sverige var pussig nok noe helt annet en det finske. Frodig men tørt, slake bakker og små stugor langs en hyggelig landevei. Under lunsjen kom det bort en kar som sa han var "pensionerad svensk författare" - men hvor pensonert han virkelig var er vi usikre på, han skrev nemlig på en bok om turlivet, historien og menneskene i nord. Hans forlag het Stigfinnaren, noe som ga noen fine assosiasjoner mot Svens vennekrets fra Strømmen.

Ellers fant vi, etter ca 2 mil, en hyggelig camp der Roar - gjeddekungen koste seg med å kjøre gjedde

Vi oppdaget noen gnagsår fra kløven til Enja. Derfor avlaster vi henne nå i noen dager ved å bære kløven hennes slik at hun blir kvitt plagen. Vi har også drevet enkelt sårstell. Hun er ellers i fin form.