Noen minutter på 10, etter rett under halvannen time, var Sven tilbake med båndet til Enja. Enja, som har blitt en ekte villmarking hadde ivrig blitt med på turen. Begge to kom tilbake og var klare for frokost. Da alle tre var bespist ble det tid til litt sløving i teltet før vi gjorde noe pussig, noe nytt, vi gikk på T-merket sti.
Etter en times marsj støtte vi på en yngre tysk kar. Han spurte om vi kanskje hadde sett kompisen hans. Vi ble litt usikre og fikk etter litt spørring og graving vite at han og kompisen hadde skilt lag samme morgen av ymse årsaker.
Vi ble ganske satt ut av beskrivelsen av Steffan, som kompisen het: "He has a Jack Wolfskin backpack and sandals". "Sandals??!!". Jo, vi kunne nok titte etter denne fyren på vår ferd.
Etter ytterligere noen timer midt i en diger høyfjellsmyr av typen meget våt møtte vi på en mutt fyr med bommulsgenser og ganske riktig, noen ganske hjelpeløse sandaler, som nytteløst prøvde å beskytte føttene hans mot naturen.
Hei Steffan! sa vi. Steffan så opp på oss med et beklagende blikk. Han fortalte at alt var i orden men at han slet litt med alle myrdragene. Han hadde ellers et kart, men hadde mistet kompasset sitt.
Vi ga han en kjapp innføring i bruk av kompass og ga ham vårt, sammen med bruksanvisningen, som vi av en eller annen grunn hadde tatt vare på.
Steffan fikk Sven sin adresse, så håper han gir en lyd og forteller hvordan ferden gikk for ham. De skulle nemlig gå til Finland, noe som er en del dagsmarsjer fra der vi møtte dem.
Vi ankom Dividalshytta etter 8 effektive timer og en god del høydemeter. Der kom vi i prat med tilsynet ved nye Dividalshytta. Han kunne fortelle både det ene og det andre, en virkelig hyggelig fyr. Da han hørte at vi ratta rundt uten mark og dupp sukket han og forærte oss uten videre hver vår dupp og en flott boks med selvgravd mark.
Vi bukket og skrapte og fikk oss en kopp kaffe med en hyggelig gjeng fra Kvaløya før vi satte kursen ned mot Dividalselva. Etter ca en times gange var vi fremme ved brua over Dividalselva og en leirplass Sven fant der på tur med kompis Jørgen i Dividalen i fjor.
Totalt sett ble dagens etappe på 2,8 mil og er således en av de lengste hittil. Hvis Sven legger på de 8 km han hadde før frokosten blir det en klar vinner så langt på turen.
Det skal nevnes at føttene til Sven er fantastisk mye bedre etter at de nye marsjrutinene kom i sving. I tillegg har Enja blitt kvitt gnagsårene sine slik at hun kunne fortsette med kløv.
En glad dag!
Etter en times marsj støtte vi på en yngre tysk kar. Han spurte om vi kanskje hadde sett kompisen hans. Vi ble litt usikre og fikk etter litt spørring og graving vite at han og kompisen hadde skilt lag samme morgen av ymse årsaker.
Vi ble ganske satt ut av beskrivelsen av Steffan, som kompisen het: "He has a Jack Wolfskin backpack and sandals". "Sandals??!!". Jo, vi kunne nok titte etter denne fyren på vår ferd.
Etter ytterligere noen timer midt i en diger høyfjellsmyr av typen meget våt møtte vi på en mutt fyr med bommulsgenser og ganske riktig, noen ganske hjelpeløse sandaler, som nytteløst prøvde å beskytte føttene hans mot naturen.
Hei Steffan! sa vi. Steffan så opp på oss med et beklagende blikk. Han fortalte at alt var i orden men at han slet litt med alle myrdragene. Han hadde ellers et kart, men hadde mistet kompasset sitt.
Vi ga han en kjapp innføring i bruk av kompass og ga ham vårt, sammen med bruksanvisningen, som vi av en eller annen grunn hadde tatt vare på.
Steffan fikk Sven sin adresse, så håper han gir en lyd og forteller hvordan ferden gikk for ham. De skulle nemlig gå til Finland, noe som er en del dagsmarsjer fra der vi møtte dem.
Vi ankom Dividalshytta etter 8 effektive timer og en god del høydemeter. Der kom vi i prat med tilsynet ved nye Dividalshytta. Han kunne fortelle både det ene og det andre, en virkelig hyggelig fyr. Da han hørte at vi ratta rundt uten mark og dupp sukket han og forærte oss uten videre hver vår dupp og en flott boks med selvgravd mark.
Vi bukket og skrapte og fikk oss en kopp kaffe med en hyggelig gjeng fra Kvaløya før vi satte kursen ned mot Dividalselva. Etter ca en times gange var vi fremme ved brua over Dividalselva og en leirplass Sven fant der på tur med kompis Jørgen i Dividalen i fjor.
Totalt sett ble dagens etappe på 2,8 mil og er således en av de lengste hittil. Hvis Sven legger på de 8 km han hadde før frokosten blir det en klar vinner så langt på turen.
Det skal nevnes at føttene til Sven er fantastisk mye bedre etter at de nye marsjrutinene kom i sving. I tillegg har Enja blitt kvitt gnagsårene sine slik at hun kunne fortsette med kløv.
En glad dag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar