Lys i tunellen

Dagen i dag markerte et slags skille fordi vi gikk fra Magerøya til fastlandsnorge. Nordkapptunellen viste seg å være noe for seg selv. Det er hvertfall første gang vi har vært på 200 meters dyp og har jobbet så hardt for det. Begynner å skjønne hvilke påkjenninger styrepultoperatørene må takle. (den var kanskje vel intern, men vi syntes det var ganske gøy og sjekket selvfølgelig tett hele veien ned i dypet).

Nordkapptunellen er mellom 7 og 8 km lang, egentlig en rett strek men altså med en total høydeforskjell på 424 m og stigning på 13 gr. Vi klarte å holde nesten 3 knop gjennom hele og var godt fornøyd med det.

Da vi kom ut på andre siden trakk vi opp i høyden og vekk fra vei igjen. Det var deilig. Nå, etter ca 2,2 effektive mil ligger vi, ganske mørbanka, i teltet. Alle er forøvrig enige om at det er en fin dag. Vi ligger forøvrig ved et meeeget spennende vann, som vi skal teste senere. Tvi tvi.

En liten passasje til slutt om turens førstedame. Enja har vist seg som noe i nærheten av en perfekt turhund. Vi har passet godt på henne, sjekket potene spesielt og ellers jobbet med å få i henne nok væske. Dette går som en lek. Potene ser nye ut, faktisk er det Sven som har brukt mest av potekremen. Enja spiser bra og drikker masse, logrer hver morgen og kveld, sover som en stein og stiller seg villig klar når hun skal kløves opp. Prima. Hobbyen hennes med å gjete reinsdyr måtte vi nok dempe litt, så hun går i bånd når de er i nærheten, ellers går hun stort sett løs og holder seg innenfor 3 meter av oss.

Bildet viser Roar og Enja som ser lys i tunellen.