Var det noen som sa sol?

Etterhvert som natten forløp med sine sedvanlige svippturer ut for å strø. Forskjellen fra normalen var at når folk returnerte etter strøjobben hutret de seg og hadde begynnende istapper i bartene.

En kraftig og kald vind hadde bestemt seg for å besøke Rotfjellet, og selv om vi ventet i det lengste med å bryte leir, var vinden der når vi dro. Dette er første dagen der forflytning med lue og votter har vært aktuelt. Roar varmet labbene med flotte selbuvotter fra bestemor Sigrun, takk sendes til Flatraket!

Vi hadde store planer om å ta langlunsj ved, og fiske Daningen tom for ørret, men det gustne været gjorde at fiskefeberen la seg. Spenning ble det læll når vi skulle krysse den mest hengende hengebrua hittil på turen, var ikke langt ifra at vi dyppa litt i vannskorpa på midten av elva.

Stian har jaktet som besatt, og gått i front med hagla, men uten resultat. Så det ble frysetørret mat i dag også, gitt. ...men det er greit!

En hvilken som helst tur, og kanskje spesielt en tur som den vi er på, har planlegging som suksesskriterie. Som en del av vår dynamiske planvirksomhet er vi nøye med å sjekke bloggene til de andre som har gått, og går Norge på langs. Her lærte vi at Harvasstua, som ligger like nord for nasjonalparkgrensa og som er merket i kartet som åpen koie, ikke er åpen, men låst.

Derfor ringte vi for litt siden til sameskolen i Hattfjelldal og booket hytta. Så når vi kom frem dit i dag, kunne Stian grave frem nøkkelen fra sekken. Vips var vi trygt i hus og i ly for vinden og det påbegynnende regnværet. Hytta har faktisk to vedovner og innlagt strøm. Dette, kombinert med medbragt geitost fra Sæterstad gård og cognac fra Stian sitt barskap blir dette en koselig kveld før vi krysser grensen inn mot Børgefjell i morgen.

Leve eventyret!