20. september. Turlivet, Stian Olsen-style...

Ujevn dryppelyd fra taket var det første inntrykket vi fikk denne tirsdagen. For Roar og meg har det selvfølgelig vært viktig å vise Stian hvordan en gjennomsnitts-tirsdag fortoner seg for oss. Vi klarte det... Innen vi låste hytta og la i vei hadde regnværet opphørt og gitt plass for et lettere skydekke. Dagen startet så lettgått som en lek, vi fulgte nemlig en hemmelig, umerket sti vi hadde fått vite om hos kjentmannen ved Grannes.

Det viste seg at noen kilometer før målet forsvant stien, og vi ble nødt til å forsere et litt luggent myrterreng i noen kilometer.

Vi valgte å brekke opp myrtraskingen med lunsj. Stian gikk i gang med et lunsjbål. Jeg nevnte for Roar at, her skulle han bare ta stangen fatt - Roar så med trenet øye utover vannet, satte opp stangen og med et smell satt det fisk på ved første kast.

Jubelrop måtte til da fisken var landet og veid inn på 900 gram. Roar kastet to ganger til, og hanket inn enda en ørret, denne gangen på 750 gram.

Stian fikk bålet opp og gå, og tok over fisket. To flotte ørreter, hver på halvkiloen ble resultatet. Bare for å ha gjort det, kunne undertegnede også smelle i bordet med en fin steikepinne.
Frysetørret mat ble byttet ut med nydelig, 10 minutter gammelt fiskekjøtt. Lykke.

Etter en lang og god lunsj fortsatte vi til endelig mål... En diger kasse. Stian kan nemlig det å være på tur. I kassa gravde vi frem en 8-manns lavvu, vedovn, senger, bord og en haug med deilig, deilig tyrived. I tillegg tryllet han frem en kano til å frakte stasen med.

Deretter fant vi oss en liten odde og reiste vårt kjegleformede hjem.

Stian minnet om en eller annen der han satt ved sin bopæl, så ned på kanoen og vannet og pattet ettertenksomt på pipen sin. ...som en millionær...