En slags hviledag...

...nåja, vi hanket inn 1,3 mil, så litt forflytning tok vi med oss denne dagen også.

Grunnen til at vi ikke gikk hardere i dag er at vi skal møte Jonas i morgen kveld og da var dette den eneste fornuftige campen. Det vil si en plass der vi har tilgang på vann og fiskemuligheter. Så får vi heller la det bli en god bit å gå i morgen.

Siden etappen i dag var såpass kort og grei, unnet vi oss en lang morgen på Saltfjellshytta. Rana turlag, som eier hytta, må være et av norges best drevne turlag. Hytta var super. Det var ikke lov med hund i soveromsdelen, men etter at Roar tok seg tid til å forklare reglementet skikkelig, slo Enja seg til ro i stua.

Halv tolv tuslet vi videre sydover. Etter en god times vandring støtte vi på en råtøff steinbu. Etter en rast der, og litt lesing i den sparsommelige hyttelektyren, fant vi ut at steinbua var en av flere tilsvarende buer som hadde blitt satt opp i dalen tidlig på 1900-tallet. Senere var steinbuene blitt mindre brukt fordi det ble oppført en rekke trehytter i forbindelse med telegraf-ledningen som gikk gjennom dalen. Steinbua vi rastet i var blitt bygget opp igjen ved hjelp av hele åttitallet og rundt 1000 dugnadstimer. Vi gikk en kilometer til og spiste lunsj ved en av telegrafhyttene, Krukkistua, også eid av Rana turlag. Og nok en perle, strøm fra solcelle, radio, gasskomfyr og badstu. Hytta hadde altså gjennomgått en ganske betydelig ansiktsløfting siden arbeiderne som bygde telegraflinjene bodde her.

Etter en lang lunsj tuslet vi videre, og ned til en kulp som het Storfiskea, vi hadde nemlig planlagt med fiskemiddag. Desverre kan vi melde om at kulpen etter vår mening kan hete Knøttfiskea.

Dagen har vært såpass oppstykket, med lange pauser at vi føler det som en hviledag.
Nå ligger vi i teltet og hygger oss med krimbøker og nyheter fra sveiveradioen mens regnet kiler teltduken..

Hilsen oss!