En lang dag med fint vær og MYE vann...

Siste frokosten på Messa bestod av egg og bacon og denne fantastiske, lokale brunosten som vi har blitt så glade i. I tillegg til kaffe så klart.

Vi kom oss av gårde litt før ni, Snorre og Randi har en tradisjon der de kjører sekkene til alle NPLere den første kilometeren inn mot der stien starter. Vi er jo av typene som helst bærer med oss alt, men siden hovedregelen sier at vi skal gå hele veien for egen maskin og ingen ting om sekker - så vi gjennom fingrene da sekkene våre ble kjørt en kilometer.

Kanskje var det like greit at vi ikke startet dagen med sekker på ryggen, for vi har nå vært konstant mette i magen siden vi kom og følgelig var det tungt å få kroppen med på at det var tid for forflytning igjen.

Utover dette var dagen helt fantastisk. Varm vind og varm luft, klar himmel, kort sagt perfekt.

Etter noen kilometer på sti, stilte vi kompasset og gikk vår egen vei. Snorre hadde tipset oss om et skard vi kunne forsere, og på den måten kutte den anbefalte ruta mot Skjelbred med en mil. Dette gjorde at vi ga gass og gjorde Skjelbred til dagens mål.

Etter skardet lå dalen ned mot Skjelbred åpen for oss og terrenget så greit ut. Vi valgte å gå ganske rett på der hvor stien ned mot bygda startet - og ble straffet ganske hardt for det. Tversgående renner på rekke og rad gjorde forflytningen heller treg. Til slutt trakk vi opp i dalsiden, og det hjalp en del.

I tillegg hadde det ekstreme regnværet de siste dagene satt sine spor ved at alle elver var fosser, og alle bekker var elver. Vi ble nødt til å vade flere steder til tross for at det i kartet så ut som småbekker.

Vi rakk akkurat ned fra fjellet og inn på skogsveien før det mørknet. Etter gode tolv timer fra vi dro og rundt 2,8 mil kom vi frem til Skjelbredtunet. Der hang det en lapp som informerte om at vi hadde fått hytte nr 2. Hytta var stor, flott og hadde innlagt vann og strøm. Nydelig.

Ellers har vi nå byttet batterier på Spot'en vår, som ikke har noen indikasjon på at batteriet var tomt, og sendt noen posisjonsoppdateringer. Vi så at hvertfall en var gått inn, så da er kanskje problemet løst enn så lenge.

I morgen bærer det videre til Almdalshytta, også dit skal vi gå uten sti. I håper at vannmengden har lagt seg litt, men registrerer at vi stort sett finner en vei, uansett!

Hilsen oss!

Besøk Skorovatn og Messa!

Sjekk www.skorovas-turisthytte.no

Sendt fra min iPad

Siste dag ved Skorvass...

Vi valgte å bli en dag til i ro på Messa.
Været var ganske trist, og siden vi hadde tiden, så valgte vi selvfølgelig å tilbringe den her.

Skorvass har vært en helt spesiell opplevelse for oss. Vi føler oss så godt tatt i mot og tatt vare på.

Vi har truffet så mye hyggelige mennesker her at det nærmest blir vemodig å reise her i fra.

Når det er sagt, reiser du Norge på langs, kan vi anbefale Skorovatn på det varmeste.
Her finnes alle nøkkelfasiliteter som, tak over hodet, matbutikk, nydelig mat, fantastisk øl, flotte folk, post-i-butikk etc.

I morgen går turen til Skjelbredtunet. Det blir spennende de neste dagene på grunn av nedbørsmengdene, men allikevel går vi fra nå av i større grad på merket løype.

Fram!

Bilder fra Skorovatn 3

Å være i Trøndelagen, uten å få se slakt av elg ville være trist på denne tiden. Vi var så heldige å få være med Stallvika jaktlag på slaktingen av denne 2 1/2 års oksen.

Tusen takk!
(Takker forøvrig også så mye for at vi ble invitert på vaffelkak og jegerdram!)

Bilder fra Skorovatn 2

Den gamle ingeniørforlegningen "Messa" ble vår bopæl i tre fulle dager. Snorre og Randi samt den svarte elghunden Pan er et vertskap uten like. I tillegg til å servere fantastisk mat og å tilby geniale fasiliteter for langveisfarende som oss, har de kjørt oss rundt i området. Vi har fått handle, møtt flere elglag, hatt fine samtaler og vært med på slakting av nyskutt elg.

Takknemlighet blir et for fattig ord. Vi har storkost oss her.

Skorovatn anbefales på det varmeste til alle NPL-ere og tur/jakt/friluftsfolk/ generelt.

Bilder fra Skorvatn 1

Her er bilder fra fantastiske Sjenkestova, eller Øldorado i Skorovatn. Over 250 sorter øl gjør dette stedet til en plass alle ølkjennere bør ha valfartet til ved minst en anledning i livet!

En atmosfære og en entusiasme som få i Norge kan matche! Hit skal vi tilbake!

Bilder...

Vi har ikke tilgang på mobilt internett eller trådløs sone, derfor skrives innleggene fra Skorovatn på datamaskinen her på Messa.

Derfor har vi ikke muligheten til å legge ut bilder for tiden, men det kommer. I tillegg har vi en god del nye filmer, som vi skal få publisert så fort vi får mulighet.

Det er en film fra tidligere som jeg ikke har orket og publisere fordi det foreløpig gjør for vondt... men filmen der jeg får, og mister en ørrett på mellom 2-3 kg skal vi legge ut, den også.

Håper forresten at alle har forstørret det siste bildet vi la ut, slik at dere får sett den fine rypa!

Sven

Hviledag ved Skorovatn 2

Etter frokost for helter og brunost for guder tok Snorre oss med på biltur inn for å møte et lokalt jaktlag og for å se om det var blitt noe elg på dem. Det hade det, og tre store samt en liten skrott var hengt opp til mørning.

Det var utrolig gøy å hilse på gjengen. De hadde sågar en elg igjen å felle, en kalv, før de hadde skutt kvota si for denne jakten.

På vei hjem stakk vi innom butikken og handlet proviant for fire dager, slik at vi har å spise før neste depot.

Det har nå blitt utstedt flomvarsel for området der vi er. Det skal regne oppmot en desimeter i løpet av morgendagen. Derfor har vi bestemt oss for å benytte oss av at vi ligger foran skjemaet og ta ytterligere en hviledag her. Det er rett og slett så hyggelig her ved Skorovatn at vi ikke vil være noe annet sted.

Morgendagen skal vi bruke på å ytterligere restituere og å planlegge videre rute. I tillegg er det nok av telefoner og mailer som skal sendes.

Det kan virke som om Spoten vår, den som sender posisjonen, rett og slett har for lite batteri til å sende med bra nok effekt. Så vi håper at ved å få byttet batteri på den får vi posisjonsoppdateringen opp og gå igjen.

Vi gleder oss også til å fortsette turen og venter etterhvert besøk av Petter, Fredrik og så Inger og Jørgen.

Hilsen oss!

27. september. Hviledag ved Skorovatn 1

Vi var ganske happy for at vi gikk på litt ekstra i går og kom oss helt frem til Skorovatn, for nå er været heller begredelig - med masse vind og regn. Vi gikk over distansen vi tilbakela og kom frem til at vi gikk 3,7 mil i går - dette er bestenotering hittil. Vi er ganske fornøyd.

I tilegg gikk vi gjennom neste dagers rute med Snorre, som driver "Messa" der vi er innlosjert. Her fikk vi noen supre rutetips, som gjør oss i stand til å barbere enda en dag av planen. Med andre ord har vi mulighet til å unne oss tre hviledager her og fremdeles ligge på skjemaet. Det er også slik at vi får neste depot opp sammen med Petter og Fredrik, som skal gå sammen med oss i noen dager. Derfor har vi ikke muligheten, denne gangen, til å hente inn noe særlig tid i forhold til hovedmålet vårt i syd.

Vi ser an været og tar det som det kommer.

Snorre og Randi, som driver Skorovasshytta, eller "Messa" som den heter. Er det perfekte vertskap. Vi har blitt så godt tatt i mot at vi virkelig stortrives her. Skorovatn har dessuten alt som trengs for en hviledag. Post i butikk, hyggelige folk, himmelsk mat og gode senger.

Vi har fått jobbet en del med ruta videre i dag, og føler oss rimelig fornøyd med skjemaet.

Snorre var så grei å ta oss med på en liten sightseing på området. Skorovatn minner på mange måter veldig om Sulitjelma. Begge stedene er nedlagte gruvesamfunn, og gruvedriften har vært nedlagt så lenge nå at det bare er de mest omstillingsdyktige igjen.

Vi tok en tur ned på butikken for å handle noen småsaker, og på oppslagstavla hang det en lapp der det sto: "Sjenkestova ÅPEN i dag. Det kommer to karer som går Norge på langs, og de er tørste, så her blir det liv!"
Rimelig stilig.

Halv syv serverte Snorre og Randi middag. For et måltid: En nydelig løksuppe etterfulgt av ildrøde biter av rå laks i wasabisaus. Deretter kom Snorre inn med to store fat. Det viste seg at det var et fat til hver, og på fatet lå det mer eller mindre kjøtt av et helt reinsdyr. Glimrende tilbredt, og i tillegg var dyret egenhendig partert og stykket opp av kokken.
Vi var i himmelen. Vi slet som gruvearbeidere med å få i oss så mye som mulig av middagen, men her kom vi til kort. Et minneverdig måltid!

Kvart over åtte ruslet vi ned til Sjenkestova der vi møtte på Inge. En tidligere politiker som nå hadde fulgt drømmen og åpnet ølstue her på Skorvass. Med over 250 sorter øl var det mer enn nok å ta seg til.
Puben her har pallplass hva ølutvalg angår i Norge men det viktigste var den trivelige atmosfæren. Alle som var kommet til puben denne kvelden satte seg rundt et stort bord.

En kveld vi sent vil glemme.

En dag i tre akter...

Etter bra jobbing i går, kunne vi våkne ved den plassen vi hadde planer om å ha camp i dag. Vi lå en dag foran skjema og vi var godt fornøyde.

Det vi ikke var fornøyde med var den videre planleggingen. Vi er jo heldige som har Stian som hjelper oss med utstyr og mat, men nå hadde vi vært for sent ute med bestillingen.
Forsinkelsen i bestilling innebærer kort og godt at vi fremdriftsmessig ikke har så mye å hente på å gå raskere enn planlagt, pakken kommer ikke opp til neste depot før tidligst lørdag.

Neste depot skulle være Skorovatn, men vi flyttet det videre sydover til Skjelbredtunet for å kjøpe oss litt tid.

På den annen side - å ligge stille var ikke noe alternativ det heller, så vi begynte å gå.

Første akt, villmark:
Vi er fremdeles i områder uten tilfredsstillende stinett og er nødt til å gå mye i tunggått terreng for å komme frem. Denne første delen av dagen skulle ta oss ned til veien mot Skorovatn.
Det blåste bra og regnet en del. Etterhvert som vi kom oss opp i fjellheimen igjen kom skodda sigende også. Vi var helt nede i 30 meter sikt. Mye opp og ned i dag. Det er tungt å variere høyden fra 500 til 900 meter i terrenget. Regn, tåke, mye myr og enda flere skrenter gjorde denne delen spesielt tøff.

Rundt 1630 var vi nede ved veien, da hadde vi gått i over seks timer.

Andre akt, spøkelser:
Ca 1800 ankom vi dagens endepunkt, et sted vi hadde tatt ut i kartet og som var merket som campingplass. Det så... forlatt ut, samtidig som det var lys i enkelte av vinduene... Jeg ringte på, men ingen kom til døra. Døra sto på gløtt, så jeg ropte inn "Hallo!?". Ingen svar, selv om vi kunne høre svak musikk et sted fra husets dyp.

Det var 1,3 mil fra "campingplassen" til Skorovatn. Jeg ringte Snorre, innehaveren av "Messa", som tar imot vandrere der. Han sa at vi gjerne kunne komme i dag. Vi tok et valg, takket ja til tilbudet vel vitende om at vi akkurat hadde kjøpt oss 1,3 mil på asfalt på toppen av en allerede lang etappe.

I det vi begynte å gå mot veien igjen snudde jeg meg og så gjenskinnet av en bebrillet dame i et åpent vindu i annen etasje på "campingbygget". Grøss og gru. Vi så oss aldri tilbake.

Tredje akt, springmarsj og himmel:
Å gå på asfalt kan lett oppsumeres med følgende ord: hardt, intetsigende, ensformig, effektivt.
Vi dro fra spøkelseshuset ca 1810.
Mens vi gikk tok vi to viktige telefoner. Først ringte vi eieren av det lokale vannhullet, som bare holder åpent i helgene. Vi forklarte vår situasjon og denne utrolig hyggelige karen sa: "det er greit, vi tar det på sparket og holder åpent for dere i morgen!" For en service. Med over 100 sorter øl blir dette høytid.

Deretter ringte vi Skjelbredtunet for å gi beskjed om at vi skulle komme innom og at vi håpet de kunne motta pakke for oss. De svarte, og kunne fortelle at vi allerede var booket inn og at en hyggelig kar hadde ringt tidligere og tatt seg av alt. Her hadde Stian vært på ferde. Plutselig var ting på stell.

Ca 2100 var vi fremme ved Skorovatn og "Messa". Snorre og Randi tok i mot oss på en måte som setter Skorovatn i en særstilling hva gjestfrihet angår. Enja fikk være med inn sammen med oss, og vi fikk egen stue med hver vår kalde Nordlandspils.

Til tross for en dag der vi sikkert har trasket over 3 mil, er det verdt det når en får tak over hodet hos hyggelige mennesker.

Vi er usikre på om vi blir her en eller to netter til, men vi er glade for at vi nå har tid til å jobbe med tørking og planlegging.

For en dag!

Sendt fra min iPad

En høstdag uten sidestykke...

Betimelig nok het vannet vi lå ved i natt Telttjønna. Vi slipper oss ofte litt ned i terrenget mot kvelden, slik at vi er mindre utsatt for vind og andre værfenomener som forsterkes på snaufjellet.

Dagen startet med regn, men vi lurte været, og brøt ikke leir før oppholdet kom.

Så var det bare å begynne å klatre, vi er fremdeles uten stinett eller rutebeskrivelser vi kan støtte oss til, så ruta blir til mens vi går og ved hjelp av nitidige og kontinuerlige kart- og terrengvurderinger.

Hele dagen i dag har vi tilbragt noen hundre meter opp og noen kilometer øst for Namdalen. I og med at vi går som vi går, kommer vi titt og ofte innom terreng som skjeldent blir frekventert av den jevne rypejeger. I det vi passerte over en liten topp, skremte vi opp to flak med totalt over femti ryper. Det er rekord for dagsobservasjon og totalen vår på turen hva ryper angår er 218.

Vi tok lunsj ved et hyggelig vann, samtidig med at sola brøyt seg gjennom skylaget. Idyll.

Noe annet som er særdeles gledelig med denne dagen, er at vi har stått på nok til at vi slo camp syd for der vi hadde planlagt leir i morgen. Vi ligger altså en dag foran skjemaet.

Vi møtte noen lokale jegere i dag og nevnte at vi skulle ha en natt ved tettstedet Skorovatn. Jegerne sa da uoppfordret at der skulle det være en pub med enorme mengder forskjellig øl. Vi har derfor kommet opp med en liste på minst fem punkter for hvorfor vi skal ta en hviledag ved Skorovatn:
1. Vi har blitt lovet spesielt god mat.
2. Pub med masse forskjellig øl.
3. Neste depot ankommer ikke Skjelbredtunet før om noen dager, så vi må vente på det uansett.
4. Vi har gått inn en dag på planen vår.
5. Vi har sko som minner om badekar, og de kan vi tørke om vi tar oss en hviledag.

...vi kunne sikkert kommet opp med flere gode grunner, men vi er ikke så sikker på at vi trenger flere...

Hilsen oss!

Tøff fysisk dag. Men for et humør!

Å vandre i de områdene vi er i nå, er en gave. Nydelig utsikt, fantastiske opplevelser. Samtidig balanserer vi inntrykkene med fysisk arbeid i form av forflytning. Der det ikke er sti må vi finne vei. Der det ikke er bro må vi vade. Der det er fjell, ja, der må vi bare gå over.

I og med at vi ikke skal ta båt over Namsvatnet eller gå (haha!) E6 må vi finne andre fornuftige trasséer. Det beste vi har klart å komme opp med er å bevege oss mot det lille tettstedet Skorovatn. Dit kommer vi ved å gå over en god del fjell og å krysse elva som renner ut av Namsvatnet.

I dag har vi gjort mye av jobben, men det er fremdeles en del mil igjen til Skorovatn.

Rutevalg blir hele tiden diskutert på etapper som dette, uten stier, vi prater mye om terrenget mens vi går. I tillegg bruker vi masse tid i kartet. Målet er hele tiden å sammenfatte informasjonen i kartet med det vi ser rundt oss slik at vi finner de smarteste rutene.

Så vidt vi har fått med oss har vi for første gang på en stund, hatt dekning i dag. Vi skulle gjerne vært jevnere online, men sånn er livet.

Når det gjelder posisjonsoppdateringen, så er desverre det systemet langt svakere enn vi har håpet. Vi er i kontakt med firmaet som lager satelittsenderen, og håper på at det blir bedre tider senere.

De siste to dagene har vi gått rundt 4,4 mil totalt, noe vi er fornøyd med. Dagen i dag har vært tøff, men med mye oppholdsvær og hyggelige jegere med nøttemiks på lur.

Alt i alt... Vi storkoser oss på tur!

23. september. Et magisk skille, vi krysser grensa...

Etter en natt ved Stor-Kjukkelens søndre os, våknet vi til drypp dryppende regn. Av og til skal man kjenne sin besøkelsestid, så vi ble en time ekstra i soveposen og startet ikke å gå før klokka slo ti.
Da var det til gjengjeld oppholdsvær.

Dagen i dag, og generelt de dagene vi nå går i møte, er spennende. Regntunge dager gjør bekkene til strie og vanskelige å forsere. I og med at det ikke er noe stinett i nasjonalparken Børgefjell, og viktigst - vi skal gjøre hele turen for egen maskin... Det er altså slik at vi skal gå rundt det store Namsvatnet og ikke ta ferjen som komfortabelt frakter dem som vil.

Ved å gå rundt Namsvatnet er vi nødt til å gå i vesentlig mindre besøkte deler av området, i tilegg er vi nødt til å krysse Kjukkelen og Nåmsen - elvene som renner ut av Kjukkelvassdraget og Namsvatnvassdraget.

I dag skulle Kjukkelen krysses. Midt mellom to vann med samme høyde klarte vi å vade over. Deretter var det elven på bildet sin tur. Vi støtte på to reinsdyrkadaver som lå råtnende i elva. Lukten var noe for seg selv. Vi kom ikke frem til noen fornnuftig grunn til at to reinsdyr skulle ligge døde i en elv. Det kunne virke som de har blitt jaget til døde av jerv eller annet rovdyr - det ene dyret hadde nesten ikke ribbein igjen.

Å krysse elver på den måten vi gjør, gir en god mestringsfølelse.

Vi ga gass videre gjennom terrenget, vi hadde et hemmelig mål for dagen.

Etter ytterligere noen timer, etter vassdragskryssing og en del gåing, stoppet vi på en slette...

Velkommen til Sør-Norge, sa vi til hverandre. Og så befant vi oss med ett i Nord-Trøndelag.

Det regner... Men det er en del av planen!

23 september: Pause underholdning

Nå har jeg fått gleden av å gå med Sven og Roar i fem dager, det har vært en stor opplevelse. Det å være med to karer som er så positive og virkelig lever i drømmen er til stor inspirasjon. Jeg måtte returnere til sivilisasjonen i går 22.sept, da vinket vi farvel ved vestre tiplingen i Børgefjell. I skrivende stund skal de etter planen være en eller annen plass i den sydlige delen av Børgefjell, alt står bra til, de koser seg på tur. På grunn av dårlig dekning i området kan det fortsatt gå noen dager før vi får oppdatering fra dem, det har vært noen kluss med spoten som gjør at posisjonen ikke blir oppdatert på bloggen, det jobbes med å fikse problemet.

Legger ved noen bilde fra hviledag i Børgefjell, camping ala Olsen:-)





























Stian Olsen
Logmann x

Stian vender nesen hjem, og vi besøker Kjukkelen

Lavvuen rives og sekkene pakkes. Vi takker Stian for noen fantastiske dager i hans rike oppe ved TÆPLINGAN.

Været er forholdsvis grått, men skydekket lurer ikke oss, vi vet at sola steker et sted der oppe. Vi bruker en ørliten time på å bryte oss opp over myr og tregrensa før vi skremmer opp et flak på ni stolte liryper og befinner oss på 900 moh.

Herfra går vi på kompass og terreng i høyden mot Store Kjukkelen, et vann midt i nasjonalparken.

Beina føles bra i dag og vi klarer å forsere 2,2 mil i fjellheimen, noe vi er fornøyd med her vi ligger ved Stor Kjukkelens utos.

Som en hyggelig tur midt i en hyggelig tur...

Dagen i dag har vært spesiell. Å unne seg en dag i ro her, sammen med Stian var både godt for kroppen, i tillegg til at vi anser Stian som Norgeseventyret 2011 like mye som oss selv.

Grunnen til dette er at allerede da turen var et lite tankefrø stilte Stian seg villig til å bistå med logistikken. Etterhvert som planleggingen kom i gang, la vi opp til et etterforsyningskonsept der vi hadde alt turutstyret vårt hos Stian, og med jevne mellomrom skulle sende bestillinger dit.

Stian skulle så pakke bestillingen med det nødvendige utstyret og den maten vi trengte på oppkommende etappe, og så sende denne per post til en på forhånd utvalgt destinasjon.

Å ordne logistikken på denne måten har gitt oss en overlegen handlefrihet i forhold til valg av rute samt muligheten til å avvike fra denne om vi skulle finne bedre trasséer underveis. Det nærmeste alternativet ville vært å legge ut depoter på forhånd, dette ville gjort veivalget mye mer rigid og samtidig krevet uforholdsmessig mye tid på forhåndskoordinering. Et siste alternativ, som en del går for, er å handle underveis kombinert med å støtte seg helt og holdent på at diverse venner og familie kunne sende avgårde utstyr når vi trengte det.

...det er altså ikke vanskelig å forstå hvor mye bidraget til Stian betyr for gjennomføringen av turen vår. Uten denne hjelpen ville vi enkelt og greit ikke kunnet gjennomføre turen på ønsket måte.

I tillegg til å ha en rolig dag med lavvuliv og fersk fisk på menyen fikk vi gått igjennom ruta vide sydover. Vi venter flere som vil gå sammen med oss en ukes tid i oktober, så kombinert med at vi skal ha de neste depotbestillingene klare i rett tid - var det flott å jobbe seg dag for dag i kartet helt til Meråker.

Det er nå også slik at turen vår skal ende både ved en satt tid og ved et satt sted. Tiden er 30. november og stedet er Lindesnes. Vi har nå begynt å posisjonere oss for oppløpet. For å kunne gjennomføre turen med fortsatt senkede skuldre og med overskudd til å nyte naturen og opplevelsen har vi en del virkemidler vi vil benytte oss av.

Eksempler disse virkemidlene kan være økt bruk av turisthytter, og derav kunne gå uten telt og med de lettelsene som det fører med seg.

Det viktigste for oss er at vi kan fortsette ferden så langt vekk fra europaveien som mulig.

I morgen skiller vi lag med Stian. Han skal jakte seg ut av nasjonalparken, og vi skal fortsette kryssingen av den.

Avslutningsvis sender vi tre kara på tur slengkyss til damene våre! Terese, Inger og Linda.

20. september. Turlivet, Stian Olsen-style...

Ujevn dryppelyd fra taket var det første inntrykket vi fikk denne tirsdagen. For Roar og meg har det selvfølgelig vært viktig å vise Stian hvordan en gjennomsnitts-tirsdag fortoner seg for oss. Vi klarte det... Innen vi låste hytta og la i vei hadde regnværet opphørt og gitt plass for et lettere skydekke. Dagen startet så lettgått som en lek, vi fulgte nemlig en hemmelig, umerket sti vi hadde fått vite om hos kjentmannen ved Grannes.

Det viste seg at noen kilometer før målet forsvant stien, og vi ble nødt til å forsere et litt luggent myrterreng i noen kilometer.

Vi valgte å brekke opp myrtraskingen med lunsj. Stian gikk i gang med et lunsjbål. Jeg nevnte for Roar at, her skulle han bare ta stangen fatt - Roar så med trenet øye utover vannet, satte opp stangen og med et smell satt det fisk på ved første kast.

Jubelrop måtte til da fisken var landet og veid inn på 900 gram. Roar kastet to ganger til, og hanket inn enda en ørret, denne gangen på 750 gram.

Stian fikk bålet opp og gå, og tok over fisket. To flotte ørreter, hver på halvkiloen ble resultatet. Bare for å ha gjort det, kunne undertegnede også smelle i bordet med en fin steikepinne.
Frysetørret mat ble byttet ut med nydelig, 10 minutter gammelt fiskekjøtt. Lykke.

Etter en lang og god lunsj fortsatte vi til endelig mål... En diger kasse. Stian kan nemlig det å være på tur. I kassa gravde vi frem en 8-manns lavvu, vedovn, senger, bord og en haug med deilig, deilig tyrived. I tillegg tryllet han frem en kano til å frakte stasen med.

Deretter fant vi oss en liten odde og reiste vårt kjegleformede hjem.

Stian minnet om en eller annen der han satt ved sin bopæl, så ned på kanoen og vannet og pattet ettertenksomt på pipen sin. ...som en millionær...

Var det noen som sa sol?

Etterhvert som natten forløp med sine sedvanlige svippturer ut for å strø. Forskjellen fra normalen var at når folk returnerte etter strøjobben hutret de seg og hadde begynnende istapper i bartene.

En kraftig og kald vind hadde bestemt seg for å besøke Rotfjellet, og selv om vi ventet i det lengste med å bryte leir, var vinden der når vi dro. Dette er første dagen der forflytning med lue og votter har vært aktuelt. Roar varmet labbene med flotte selbuvotter fra bestemor Sigrun, takk sendes til Flatraket!

Vi hadde store planer om å ta langlunsj ved, og fiske Daningen tom for ørret, men det gustne været gjorde at fiskefeberen la seg. Spenning ble det læll når vi skulle krysse den mest hengende hengebrua hittil på turen, var ikke langt ifra at vi dyppa litt i vannskorpa på midten av elva.

Stian har jaktet som besatt, og gått i front med hagla, men uten resultat. Så det ble frysetørret mat i dag også, gitt. ...men det er greit!

En hvilken som helst tur, og kanskje spesielt en tur som den vi er på, har planlegging som suksesskriterie. Som en del av vår dynamiske planvirksomhet er vi nøye med å sjekke bloggene til de andre som har gått, og går Norge på langs. Her lærte vi at Harvasstua, som ligger like nord for nasjonalparkgrensa og som er merket i kartet som åpen koie, ikke er åpen, men låst.

Derfor ringte vi for litt siden til sameskolen i Hattfjelldal og booket hytta. Så når vi kom frem dit i dag, kunne Stian grave frem nøkkelen fra sekken. Vips var vi trygt i hus og i ly for vinden og det påbegynnende regnværet. Hytta har faktisk to vedovner og innlagt strøm. Dette, kombinert med medbragt geitost fra Sæterstad gård og cognac fra Stian sitt barskap blir dette en koselig kveld før vi krysser grensen inn mot Børgefjell i morgen.

Leve eventyret!

18. september. Inn i bjørnens rike

Hytta var kald da vi våknet. Andre natta med frost. Samtidig som kaffen bke drukket sorterte vi mat og utstyr i tillegg til å starte jobben med å ta ut de neste dagenes rute inn mot, og over Børgefjell. En del av det fine med Børgefjell nasjonalpark er at det ikke er merkede ruter. Dette gjør planleggingen litt mer teknisk fordi en er avhengig av å lese kartet nøye for å finne beste trassé.

I løpet av turen har vi stadig blitt flinkere til å spørre lokale kjentfolk for å få vite om de beste fiskevannene, turtips i området vi går i og ikke minst hvilke ruter som er de beste. Å ferdes i fjellet om høsten gjør planleggingen ekstra krevende. Myrene er søkkvåte og en del av vassdragene er større enn om sommeren på grunn av regnet.

Eldor, som driver Grannes Camping er gammel fangstmann i området, han hadde riktignok ikke ferdes så mye oppe i Børgefjell, men visste om en nabo som hadde det.
Uten videre seremoni kom Eldor i bil og hentet oss, også kjørte vi bort til naboen. Vi hadde med oss kart og fikk masse tips om gode jakt- og fiskeplasser. I tillegg var det gledelig å se at den ruten Roar hadde stukket ut i kartet også var lik den kjentmannen foreslo for oss.

Vi dro tilbake til campinghytta, skrev oss inn i Eldor sin NPL-protokoll, pakket de siste sakene våre, vasket ut og la i vei. Grannes ligger et stykke nord for nasjonalparkgrensen og det første vi måtte gjøre var å hente rundt 500 høydemeter opp mot Rotfjellet. Stian, som har stått en del i ro den siste tiden, jobbet seg oppover fjellsiden som den fødte fjellgeit.

I det vi skulle starte stigningen støtte vi faktisk på et skilt som varslet oss om at det var bjørn i området og at hunder derfor burde holdes i bånd. Spennende. Plakaten nevnte også noe om en del sauer, som sikkert også ville nyte fordeler av tjorede hunder. Om plakaten var der mest for hunden eller sauens velvære vites ikke, men at vi nå gikk inn i bjørnens rike var sikkert.

Så fort vi klarerte tregrensa bredte fjellet seg utover foran oss. Vi snudde oss rundt 180 grader og hadde en nydelig utsikt utover Unkervatn. Bare en ting å gjøre, lunsj. Solen stekte.

Etter en god lunsj gikk vi videre til Rotvatnet der vi satte dagens camp.

På vei mot Børgefjell...

Da vi kom ned til det hyggelige kjøkkenet på Sæterstad i morges, var familien godt i gang med en durabelig frokost. Siri og Knut, det er det de heter, har fått til så utrolig mye at det blir ekstra stas å avslutte oppholdet med frokost sammen med dem.

Kvart over åtte kom skolebussen kjørende, vi hadde avtalt på vei til gården at vi kunne sitte på tilbake, vi satte oss inn. Etter en kort men innholdsrik kjøretur der vi blant annet passerte norges angivelig største hest, 1,92 over nakken, kom vi frem til Varntresk skole. Her byttet vi bil og etter en ny og hyggelig kjøretur ble vi satt av ved idylliske Valen gård. Her var vi innom på noen fantastiske lefser og kaffe forrige dagen (snakker om gjestfrihet - tusen takk Åke og Randi!)

Nå var vi altså tilbake der vi slapp. Viktig å understreke at om vi kjører, så skal vi alltid fortsette å gå fra samme plassen som der vi ble hentet. Vi fulgte veien langs Famnvatnet og tok etterhvert av fra veien og inn på stinettet vi for tiden følger, Nordlandsruta.

Kartene vi har over Nordland har gang på gang vist seg å være feilaktige. Hus er feilplassert, stier har helt andre trasseer i virkeligheten, det er i det hele tatt ganske frustrerende. Terrenget er heldigvis rett i kartet, slik at vi fint kan kontrollere posisjon med GPS eller enkle krysspeilinger.

Vi gikk over fjellet mellom Famnvatnet og Krutvatnet. Terrenget syd for Famnvatnet har vært en god del mer lettgått og har gjort dagen til en gledelig seanse. Når været også er av type frisk senhøst med sol, så kan man rett og slett ikke klage.

Vi fortsatte noen kilometer syd av Krutvatnet, og ligger nå ved Brunreinvatnets østre bredd. Dagens tall er 2,5 mil. Rypetallet er 145.

Morgendagen blir en høydare. Vi skal gå til Grannes Camping, der innehaveren skal være en utrolig hyggelig fyr. Vi skal hente nye forsyninger der, og ikke minst kommer Stian på besøk, og skal følge oss sydover noen dager over Børgefjell.

...som en million dollars!

Nye filmsnutter

Vi har lagt ut en del nye filmer fra turen.

Se for eksempel her: http://youtu.be/YRWlma0Fn1M

Sendt fra min iPad

Sæterstad 3

Sender her med et lite knippe bilder fra frokosten i dag. Alt er laget lokalt. Hvis vi regner snittet ut fra lunsjen i går og frokosten i dag morges setter to karer som oss lett et helt brød til livs med  pålegg som dette på bordet.

I kveld skal vi få være med på omvisning rundt på gården og gleder oss!

Sjekk http://www.seterstadgard.no/

Med kulinarisk hilsen fra oss!

Sæterstad gård 2

Sæterstad gård 1

Å drive gård slik gård drives her krever garantert en hel masse jobbing. Det kan allikevel ikke være annet enn frydefullt å se at arbeidet bærer frukter, som de vi har sett her.

Gården holder geiter og produserer mange typer produkter av geit og geitemelk.

Størst er de på produksjon av rakfisk, og har flere ganger blitt kåret til å være markedsledere på kvalitet ved å få tittelen "Årets rakfiskfavoritt".

Vi var heldige å kom hit en dag de skulle servere litt ekstra. Det absolutt beste med besøket på Sæterstad er at all mat stort sett har sitt opphav noen meter fra middagsbordet.
Brunosten har nok fått en hel spesiell plass i hjertet vårt under dettebesøket. I tillegg er fisken utsøkt også har de en fetaost som vi nok ikke har smakt maken til.

Gården ligger idyllisk til og er, hold deg fast, selvforsynt med vann OG strøm!

Et utrolig hyggelig værtskap er det også, det blir så genuint hyggelig når de som produserer råvarene også serverer dem.

I skrivende stund er Roar nede i kjøkkenet og overværer baking av brød i stenovn. Ovnen er hjemmelaget og det fyres noen timer i den før all aske blir tatt ut, og brødene kan settes inn til steking. Det lukter himmelsk.

Vi har hviledag her i dag og drar avsted mot Børgefjell i morgen tidlig. Vi regner med å entre nasjonalparken om noen dager og gleder oss stort. Med på denne ferden skal Stian være med, Stian er logistikkkoordinator for oss under prosjektet og således en fullværdig del av turen. Det er gledelig at han får ta del i marsjen på en strekning som vi ser sånn frem til.

Hviledag.

Rett før vi forlot våre trygge hjem og startet turen vår, så Roar et program i serien "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu...". Programmet handlet om Sæterstad gård utenfor Hattfjelldal.

Siden Hattfjelldalsområdet ligger i nærheten av ruta vår, kastet vi i går inn brekket og tar nå en full hviledag på gården.

Sæterstad gård er ganske spesiell. De driver i gjeiter og fisk. Fyldigere oppdatering fra oppholdet, med bilder og forhåpentligvis film fra plassen kommer.

Vi har det ellers fint.

Hilsen oss!

Sendt fra min iPad

Sopp og gjestfrihet ved Røssvatn

Vi forlot jegerne ved Grassvatnhytta med et "skitt jakt" og fortsatte sydover. Håper de dro ut å jaktet litt i dag også, til tross for været, for vi støkka over 30 ryper i dag. De første bare femti meter fra hytta.

På grunn av det fuktige været som har vært her i over en uke nå, er myrene våte og steinene glatte, så forflytningen er mer krevende.

En kåte, eller jordgamme, var merket i kartet. Vi fant den og spiste lunsjen vår der. Ganske kummerlig, lekk og full av muselort. Greit med ly fra vind og vær. Vi måtte le da vi etter femti meters gange etter lunsj fant den egentlige kåta, nyere, tettere og renere en rønna vi akkurat hadde forlatt. Vel vel.

Vi klatret etterhvert litt opp i dalsiden og fikk vårt første møte med Røssvatnet. Vannet er norges nest største og ligger flott til.

Det skulle være et gjestgiveri nede ved vannet, men etter en telefon dit fikk vi vite at de ikke hadde ledige senger på grunn av jakta.

Vi trøstet oss med å plukke en god pose med kantarell som vi fant samtidig med at vi slapp oss ned mot vannet.

Vi kom ned til Røssvatn sin bredd og hadde nådd dagsmålet. For å få hilst på lokalbefolkningen, og for å finne en best mulig teltplass uten å tråkke på noen tær, fant vi ut at vi skulle dra til nærmeste gård og spørre om de kunne avse en gressflekk til oss.

Som sagt så gjort, og vips var vi invitert som overnattingsgjester. Her møtte vi også på en kar fra Våler som hadde jaktet i traktene her siden tidlig på 70-tallet.

Etter en god del jakthistorier, deilig kantarell og nyheter fant vi våre sengeplasser.

Distansen i dag ble 2,1 mil. I morgen skal vi forsere en ny dal sydover til Famnvatnet. Derfra skal vi til Sæterstad gård hvor vi skal ha en hviledag. Så vi gleder oss voldsomt til i morgen.

Som Thor Inge sa om NPL... "Det skal gås..."

Jaktprat

Det regnet i morges, men etterhvert, etter oppbruddet fra koia, og litt marsjing lettet været og vi fikk et rolig, stabilt høstvær. Lunsjen kunne bedagelig nytes under åpen himmel, noe vi har savnet.

Etappen i dag var på rundt 1,6 mil. Kort og greit. Vi valgte å stå over hviledag ved Umbukta og vi kjenner at kroppen trenger restitusjon. Vi skal innom Sæterstad gård om noen dager, og satser på å legge hviledagen til det oppholdet.

Ellers har vi nå kommet frem til Gressvasshytta, der vi er innlosjert med en gjeng på tre jegere fra mjøstraktene. Plutselig satt vi med hver vår iskalde halvliter i neven, lykke! Hyggelig med østlendinger og noen gode jakthistorier.
Vi merker at vi er slitene i dag og tror det kommer av at vi har sovet litt for lite den siste tiden. Vi satser på å ta igjen det tapte og begge har inntatt køyene når klokka viser åtte.

I morgen skal vi rusle rundt 2 mil og gleder oss til å se norges nest største vann, Røssvatnet.

God stemning!

Sven har lagt seg godt ut i løpet av turen, som bildet tydelig viser...

Avreise fra Umbukta

På bildet vises Stabburet der vi var så heldige å bli innlosjert mens vi var på Umbukta Fjellstue. Vanskelig å dra fra en sånn liten idyll, men været var bra, så vi ga gass.

Før vi forlot plassen fikk vi kaffe og en prat med Thor Inge, innehaveren av Umbukta. Han er en seig kar som har fullført Norge på langs to ganger, til fots og på ski. I tillegg er han en av tidenes raskeste.

Vi har virkelig blitt skjemt bort ved Umbukta, og da oppgjørets time var kommet... Viste det seg at alle NPLere bor en natt gratis her. Vi bøyer oss i støvet for denne bunnløse gjestfriheten!

Tusen takk for oss!

Etappen i dag var kronglete, men forholdsvis kort. Etter 1,4 mil er vi trygt forlagt i Grasfjellkoia. Vi fikk lov å bruke den som nattely av Rana Turlag, som vi har blitt store fans av. Det har virkelig blåst opp og det regner ute. Inne i den ørlille koia er det varmt og godt.

Lunt!

Posisjoner som ikke dukker opp...

Med oss på turen, som en sikkerhetsgiver, har vi en liten satelittsender, som når vi trykker på den, skal sende en oppdatert posisjon.

Posisjonen blir vist på nettet, slik at alle skal kunne følge med på hvor vi er ved å trykke på "Her er vi nå"-knappen på hjemmesiden vår.

Det viser seg at denne posisjonen ikke alltid dukker opp, til tross for at vi har sendt meldingen fra oss. Vi jobber med saken og håper det løser seg.

Hilsen oss!

Sendt fra min iPad

Umbukta, etappeslutt og avskjed, og for en plass!

Etter en natts dvale på hemsen i Sauvatnhytta la vi inn firhjulstrekken og penset oss inn på den gamle ruta mellom hytta og Umbukta. Den er dårlig merket og terrenget er litt knotete å orientere seg i. Derfor var det en kjærkommen avveksling etter noen uker med autopilot og røde varder tett i tett.

Vi ankom Umbukta i to-tiden i dag.

Umbukta fjellstue krever et lite avsnitt for seg. Stedet er opprinnelig en av statens fjellstuer. De siste årene har den blitt tatt over av private eiere som har gjort den til noe unikt og hyggelig. Da vi fikk høre at vi skulle få Stabburet som soveplass, og det viste seg at Stabbutet var et koselig innredet Stabbur med stue, peis, tv og tre hyggelige sengeplasser oppe på hemsen.
I tillegg hadde de hamburgere, reinsdyrpita og hjemmelagde kremfylte pannekaker. I tillegg strekker de seg langt og kjører Jonas inn til Mo i Rana slik at han etterhvert får hentet bilen sin.

Jonas har nå vært med oss siden Bolna, og det har vært trivelig. Gammel marsjmaskin som han er har han klart de siste dagenes gode 73 kilometer med stil.

Vi er litt usikre på om vi tar en hviledag for å få ordnet noen småting, men tror vi heller går for en kort etappe og sen start i morgen.

Fram!

Spøkelseshytter, etapper som vokser og meget hyggelige mennesker

Vi våknet til regnvær i dag. Det har blitt en vane for oss nå, å pakke ned innerteltet for seg. På den måten holder vi det tørt og behagelig, selv om vi må telte flere dager på rad i regnet.

Planen for dagen var å spise lunsj ved Kvitsteindalstunet, nok en hyggelig hytte. Det viste seg forøvrig at koia vi planla å sove i forrige dagen var feilmerket i kartet, og lå noen kilometer videre på stien. Vi hadde en kjapp rast i denne spøkelseshytta, før vi gikk videre.

Lunsjen i dag var en rommelig, kraftig mexicansk gryte. Takket være Jonas, som brakte med seg kjøttdeig. Videre gikk turen mot plassen vi hadde tatt ut som telt og fiskeplass for kvelden. Regnet startet opp igjen, og sammenfattet med at vi trenger litt tid ved Umbukta for å ordne med nytt utstyr og forsendelse med mat. Derfor forlenget vi etappen med fem kilometer, og endte dagen etter 2,5 mil på Sauvasshytta ca 900 moh.

Her møtte vi en utrolig hyggelig gjeng med jegere, som satt å ventet på årets første jaktdag (i morgen). Jammen ble det ikke litt øl og vin på oss også. Snakker om fin gjeng!

Det gjenstår nå i underkant av 1 mil til Umbukta. Det er gledelig og vi er alle ved godt mot.

Gi gass!

Bevisførsel mot meteorologisk institutt

Det var meldt regn, regn og plenty vind i dag. Men beviselig var dette skivebom. Da vi våknet fra dyp søvn i koia der vi hadde tilbragt natten og tittet ut - var været optimistisk og vinden bare et fjernt minne.

Vi bevilget oss litt ekstra tid til frokosten siden det ble sent i går. Halv elleve var vi på tur igjen. Etter noen timers marsj entret vi tunet til Virvasshytta. Hytta var forholdsvis enorm, med to etasjer, to egne hunderom og totalt 21 sengeplasser, pluss sofa.

Vi hadde en snau kilo av hvalkjøttet igjen og kunne derfor meske oss på hvalkjøtt og ris til lunsj. Nydelig. Hvalkjøtt har i det hele tatt fått en renessanse for hele gjengen.

Vi fortsatte omsider mot dagens endelige mål, en koie ved et lovende fiskevann. Været ble bare bedre og bedre, solen stekte tidvis og vinden uteble. I blandt skygget horder av ryper for solen, helt greit.

Vi nådde vannet og området der koia skulle stå, for så å oppdage at det ikke var noen koie her. Ikke så mye som en flis fant vi. Vi gjorde kort prosess, valgte en nydelig halvøy som teltplass og reiste vårt telt. Jonas har fått flytte inn hos oss i de dagene han er med. Fisk ble det lite av etter at Roar mistet den første og eneste fisken, slik at den kunne unrette om faren til sine artsfrender under overflaten.

Solnedgangen i dag er en av de vakreste "ever"! Nå ligger vi i teltet og har det fint. Dagens etappe minsket avstanden til målet vårt med 1,9 mil. Rypetallet er hyggelige 73.

Vi føler oss som en million dollars!

Vind og regn og gjest på tur.

Hytta var allerede varm da vi våknet. Tyskeren som kom i går, en arti skrue, hadde fyrt i peisen og gjorde seg klar til avmarsj. Han virket litt irritert og mumlet noe om for lite søvn da vi spurte om vi hadde bråket.

Kvelden i går viste seg å bli en utrolig hyggelig seanse. Jonas bragte med seg noen voksne stykker av sjøpattedyr. Derfor kunne vi meske oss med fantastisk hvalbiff ala Roar og godt drikke.

Vi tok oss god tid i morges. Frokosten ble en nydelig hvalomelett. Etter bespisning og noen runder morrakaffe ryddet vi oss ut av hytta og pakket sekkene for fire dagsmarsjer. Jonas er godt vant med turlivet. Roar var småsyk når han våknet og derfor utsatte vi avgang så lenge vi kunne.

Vi kom oss ikke avgårde før klokken var nærmere tre. Målet var en koie ved navn Daumannselvkoia, 2 mil unna. Vi gikk utrolig bra i dag, og det var vi pent nødt til for å rekke frem før det ble mørkt. Selvfølgelig lå hytta rett på andre siden av en stri elv. Heldigvis hadde vi de siste ti minuttene med skumring igjen, slik at vi kunne vade elva før mørket ble for mørkt.

Klokken ni var vi alle tre over elva, koia var tom og det var plenty av ved. Så nå er det tørking og spising og soving. På grunn av været legger vi også morgendagens mål til en koie 1,8 mil unna.

Rypetallet spratt i været i dag og tallet er nå 59. Gledelig.

Shake and bake!

Regn?

Det regnet i natt. Jøss, masse regn. Vi begynte å gå, og etter å ha støtt på noen tyskere som hadde slått opp telter på tvers av vindretningen og gitt dem noen tips for ettertidens teltoppsett, startet været for alvor. Vind opp mot stiv kuling og et forrykende regnvær.

Men... Vi kan ikke klage, for faktum er at etter to måneder på tur, er dette den første dagen med skikkelig regnvær og vind.

Vi gikk 2 mil i dag, og endte opp ved Saltfjellets søndre føtter og Bolna fjellstue. Nå har vi akkurat tatt i mot Jonas, kompisen til Sven, som kom sammen med en bråte herlig Nøgne Ø og noen kilo hvalkjøtt. Nå blir det fest!

Fram!

En slags hviledag...

...nåja, vi hanket inn 1,3 mil, så litt forflytning tok vi med oss denne dagen også.

Grunnen til at vi ikke gikk hardere i dag er at vi skal møte Jonas i morgen kveld og da var dette den eneste fornuftige campen. Det vil si en plass der vi har tilgang på vann og fiskemuligheter. Så får vi heller la det bli en god bit å gå i morgen.

Siden etappen i dag var såpass kort og grei, unnet vi oss en lang morgen på Saltfjellshytta. Rana turlag, som eier hytta, må være et av norges best drevne turlag. Hytta var super. Det var ikke lov med hund i soveromsdelen, men etter at Roar tok seg tid til å forklare reglementet skikkelig, slo Enja seg til ro i stua.

Halv tolv tuslet vi videre sydover. Etter en god times vandring støtte vi på en råtøff steinbu. Etter en rast der, og litt lesing i den sparsommelige hyttelektyren, fant vi ut at steinbua var en av flere tilsvarende buer som hadde blitt satt opp i dalen tidlig på 1900-tallet. Senere var steinbuene blitt mindre brukt fordi det ble oppført en rekke trehytter i forbindelse med telegraf-ledningen som gikk gjennom dalen. Steinbua vi rastet i var blitt bygget opp igjen ved hjelp av hele åttitallet og rundt 1000 dugnadstimer. Vi gikk en kilometer til og spiste lunsj ved en av telegrafhyttene, Krukkistua, også eid av Rana turlag. Og nok en perle, strøm fra solcelle, radio, gasskomfyr og badstu. Hytta hadde altså gjennomgått en ganske betydelig ansiktsløfting siden arbeiderne som bygde telegraflinjene bodde her.

Etter en lang lunsj tuslet vi videre, og ned til en kulp som het Storfiskea, vi hadde nemlig planlagt med fiskemiddag. Desverre kan vi melde om at kulpen etter vår mening kan hete Knøttfiskea.

Dagen har vært såpass oppstykket, med lange pauser at vi føler det som en hviledag.
Nå ligger vi i teltet og hygger oss med krimbøker og nyheter fra sveiveradioen mens regnet kiler teltduken..

Hilsen oss!

Betaling for strevet

I går besluttet vi, til tross for tunge pakninger, å legge til 8 kilometer på dagsetappen for at vi skulle være bedre stelt for etappen i dag.

Vi fikk betaling for hver eneste av de meterne vi gikk ekstra i går...

For det første, vi endte på hotell i går - med øl, god mat og hyggelig vertskap.
For det andre, vi hadde egentlig planlagt camp ved et vann på over 1000 moh. Med de vindene som herjer i Saltfjellet for tiden, ville det vært å slite unødig på telt og annet utstyr.
For det tredje, Enja har gnagsår etter kløven. Vi er derfor nødt til å bære for henne i noen dager. Fordi vi skal ha med oss Jonas, en venn av Sven, kunne vi legge igjen en god del utstyr på hotellet, som Jonas tar med når vi møter han på tirsdag kveld.
For det fjerde, vi endte opp på en turisthytte med god ly fra vind og vær. Hytta er Saltfjellhytta, og er den desidert fineste, mest funksjonelle turisthytta noen av oss har besøkt.
For det femte, vi ligger en mil foran planen og har derfor kun en mil å gå i morgen.

Kort sagt, vi koser oss .

Hvis vi legger gjesteboka her til grunn, kan det virke som om mange andre som går Norge på langs går utenom Saltfjellet. Hvis det er tilfelle, så er det synd, for det er flott her.

Flere som har vært på langtur tidligere kjenner til problemet med mat. Mat er tungt samtidig som det er en forutsetning for å kunne prestere lange etapper over tid og i tillegg ha overskudd til å nyte turen. Vi var derfor aktive i planleggingen av turen med å finne løsninger på energitilførsel som ville dekke behovet vårt, samtidig som det ikke skulle veie for mye.

Vi har endt opp med en blanding av frysetørret mat, sjokolade, nøtter og en form for energibar. I tillegg passer vi på å trykke i oss masse mat og snop når vi har sjansen. Det viktige er at vi, merkelige nok, ikke er lei maten vi spiser og at det virker som om vi klarer å gå i pluss på energi.

3. september

September, ja. Vi forlot den hyggelige Argalad-hytta og startet en fantastisk tur ned mot Junkerdalen. Turen fra hytta var en virkelig flott affære, først med lyng, så bjørk, så mer og mer barskog. Ingen ting er så fint som å gå mellom gran og furu. Vi tok en kjapp rast ved turisthytta Trygvebu. Om man går Norge på langs på den ene eller andre måten... Disse traktene ferdes stort sett alle i, så det er kjempegøy å lese i hyttebøkene i området.

Nedforbi Trygvebu, på en lun skogsvei, møtte vi en gjeng som var på lørdagstur. De var umåtelig hyggelige og interessert i turen vår. I tillegg fortalte de at det var funnet plenty av sportegn etter bjørn i området. Sendte man inn bjønnebæsj fikk man 1000 kr sa de. Kanskje det kunne vært en fin måte å finansiere turen videre på...

Vi fortsatte gjennom skogen og kom omsider ned til Junkerdal turistsenter. "Til salgs", sto det på et skilt. En dør var åpen og vi stakk hodet inn. Vi ble møtt av en sur type som kunne fortelle at "her var det stengt" og "om vi hadde gått langt, så kunne vi sikkert gå litt til". Ufint, tenkte vi, og dvelte ikke noe mer ved det. Vi forlot Junkerdal turistsenter like raskt som vi kom, det er for mange hyggelige mennesker langs ruta vår til at vi gidder å bruke et sekund på de som ikke er det.

Kursen ble satt over fjellet, mot Løndalen. Vi hadde planer om camp et sted oppe på dette fjellet. Dagen hadde til nå vært av type midten av juli. Ikke en sky og varmt som rakkern. Nå blåste det opp, kraftig. Det var nok av trær der vi var til at vi kunne ha slått opp teltet for natten uten problemer, men med tanke på at vi hadde planlagt en camp på over tusen meter i morgen ble vi enige om å gå 8 kilometer til, for å posisjonere oss bedre i tilfelle dårlig vær neste dag.

Om det blåser opp til storm i fjellet er det fordelaktig å ha en hytte i nærheten. Nå ville vi kunne gå til Saltfjellstua i morgen.

Når vi først hadde økt dagsetappen endte vi på 2,7 mil. Enja har fått gnagsår etter kløven sin, så vi ble nødt til å bære kløven hennes også. Det ga oss pakninger på ca 28 kg + . Fordi vi endte der, og for at Enja skulle få seg en natt under tak gikk vi til Polarsirkelen Høyfjellshotell. Hotellet er nystartet men har allerede bred erfaring med folk som går Norge på langs. Etter en kjapp prat med en hyggelig resepsjonist, som hadde alle de rette svarene, var vi solgt. Vi har spist en utmerket middag og har fått oss en suite.

I morgen skal vi innta Saltfjellet, det er mektig.

Tusen takk til alle som følger oss og for alle kommentarer på bloggen!

Sven, Roar og Enja

Nydelig milslukevær ved Balvatnet

Forrige dagen fikk vi nærmest kjeft av en dame fordi vi ikke skulle gå innom Glomfjorden i Nordland. Glomfjord har nemlig blitt kåret til Norges fineste plass, kunne hun fortelle. Da Sven spurte om kåringen var foretatt i lokalavisa, ble det imidlertid stille.

Vi hørte i dag at Bodø gjestehavn var blant de ti finalistene til å bli kåret til Norges fineste.

På radioen i dag var det snakk om en annen plass i Nordland, Haukeland, som hadde vunnet en kåring hos Nidar om Norges fineste plass.

Til og med en fengselsbetjent vi møtte på, som hadde hatt med seg innsatte fra alle landsdelene på tur i Nordlands natur, kunne melde om at samtlige hadde kommet med lovord om hvor vakkert det var her.

Kort fortalt har vi et inntrykk av at Nordland fylke sine innbyggere er meget stolte over fylket sitt.

For vår egen del synes vi det er arti å oppleve det indre av Nordland, de fleste har sett bilder av, eller har vært ved Nordlandskysten, men områdene vi ferdes i nå er nok ikke like ofte besøkt.

Nydelig vær i dag med sol og vind som gjorde det til et perfekt gå-vær. Vi startet dagens marsj klokka ni og har nå avsluttet forflytningen ved den utrolig koselige Argaladhytta.

Hytta har vært her i rundt 100 år og ligger ypperlig til for fuglejakta i en billedskjønn dal ved navn Skiedjedalen. Dette er også første dagen på lenge hvor vi ikke har sett en sjel, med unntak av en god gjeng lemmen og ei lirype.

I morgen skal vi posisjonere oss for oppstigningen til Saltfjellet, vi gleder oss.

Dagens etappe endte forøvrig på 2,7 mil.

Fram!

Nordland og Balvatnet

Etterhvert som vi når sydligere breddegrader begynner navnene i kartet å få en norskere tone, til fordel for alle de samiske navnene vi har blitt så vant med. Samisk er ganske så tøft.

Uansett, nå befinner vi oss i Nordlands innlandsvillmark. Vi er på vei langsmed Balvatnet i Junkerdalen nasjonalpark. Vi er på rundt 600 moh og høstfargene er ikke til å ta feil av. Å merke at årstidene skifter på denne måten er utrolig gøy og vakkert - samtidig som det gir en kribling i magen, fordi det minner oss på at denne turen har en tidsbestemt avslutning. Vi har fremdeles noen mil igjen, men forholdsvis greit med tid også da.

Vi har støtt på en del folk her oppe som har sine siste treningsturer med fuglebikkjene før jaktstart. Rypetallet vårt er forøvrig 41.

Vi spiste lunsj i Coarvihytta i dag, en hytte som viste seg å være en aldri så liten perle, til tross for et heller dystert ytre. Her møtte vi på noen hyggelige bærplukkere som var så greie å ta med seg nøkkelen til hotellrommet vårt på Sulitjelma Hotell - glemte å levere den ved utsjekk.

I tillegg stakk det en hyggelig same innom, som fortalte at hunden vår ikke måtte bjeffe. Vi er visstnok inne i et viktig reinsflyttingsområde. Ok. Vi tok det til etteretning.

Bildet viser Enja før hun får sitt "værsågod" til å spise middag. Hun sikler som en foss og vi kunne ikke dy oss fra å ta et bilde før vi lot dagens matgilde begynne. Eukanuba sponser oss med hundefór, og Enja elsker det. Kvaliteten i Eukanuba sitt fór tilkjennegis også ved at hun har bedre ånde, finere pels og at hun har overskudd av energi - selv etter to måneder på tur med kløv.

Voff!

Test av en funksjon på Spot'en

Satelittsystemet vi bruker for å vise posisjonen vår har en del tilleggs-funksjoner. En av disse tilleggs-funksjonene er en "Hjelp"-knapp, som informerer om vår posisjon og at vi trenger ekstern hjelp.

Denne funksjonen testet vi i går! Meldingen som dukket opp på kartet om at vi trenger hjelp var altså denne gangen, og bare denne gangen en test.

Vi beklager om noen syntes dette var ekkelt men vi var nødt til å få testet denne delen av sikkerhetssystemet vårt.

Alarmen skal nå vises som opphevet, og vi er ferdige med testingen.

Mvh
Sven og Roar

Sendt fra min iPad