Hva blir det neste...helt på grensen

Sommeren er over. Det er ikke klaging, vi er ikke lei oss for det. Det er fakta. Varme dager fra nå av blir bonus og det er greit.

Vi merker at høsten rolig men bestemt inntar sin plass her oppe i fjellene. Fargene har begynt å skifte fra grønt til gult og rødt, det hender det ligger løv på bakken. Det er masse sopp, men vi har ikke kommet over kantarell enda.

Det blir kaldere og mørkere. Vi begynner sakte men sikkert å skifte ut utstyret vårt - varmere sovepose, annen type bekledning, vi må bruke lykt for å lese i bøkene våre om natten. Teltet må behandles annerledes, det kommer lett kondens med tre vandrende sjeler der inne hver natt.

Det bugner av blåbær, men moltene ser vi mindre og mindre til. Alt tar litt lenger tid nå som mørket og kulda kommer. Det er helt greit, dette er en del av opplevelsen og vi koser oss når vi får oppleve det så nært.

Rett før lunsj oppdaget vi en lett gjennkjennbar skapning 50 meter foran oss på stien. Mørke ben, rød pels og hvit haletipp. Reven stoppet opp akkurat så lenge at Roar fikk fisket frem kameraet og tatt noen bilder før den spratt til siden og inn i krattet like ved.

Tallene er da som følger: elg 1, rev 1, rype 36.

Vi gikk videre og møtte på en dame som kom gående fra Staddajåhkå-stugorna. Vi er stolte over vårt sammarbeid med Crispi, som støtter oss med sko. Det hadde ikke denne damen trengt...hun gikk barbeint. Etter å ha gnidd oss i øynene noen ganger og konstatert at hun faktisk gikk rundt på fjellet uten hverken sko eller sokker, spurte og gravde vi såpass at vi forstod at dette ikke var tilfeldig eller på grunn av et uhell. Dama hadde rett og slett gått mye barbeint. Føttene hennes var faktisk annerledes, de var mer krummet som følge av økt styrke i vristen, også var det nok et ekstra lag med træler under der. Ganske drøyt å tenke på at hun hadde gått flere mil på denne måten.

Etterpå saumfarte vi stien til vi fikk et bilde av fotavtrykket hennes i myra. Stilig.

Lunsj i dag ble en velsignet stund i le fra en av hyttene som utgjør Staddajåhkå-stugorna i selskap med en hyggelig stugvärd som også hadde en liten hund. Vi ble sittende der en god stund og prate om alt fra storbyferier til 22. juli og om livet på fjellet.

Deretter fortsatte vi mot sydvest. Stien før Sulitjelma går langsmed et vann som heter Sårjåsjävre. I den østlige enden av dette vannet ligger en ørliten koie som vi ikke klarte å gå forbi. Vi ligger godt an på tid, i tillegg til at om det er vær til det i morgen, kan vi padle hele vannet - ca en mil.

På hytta møtte vi en hyggelig kar, og kajakk-entusiast som skulle gjøre noe vedlikehold på hytta. Av han fikk vi noe ved, slik at nå ligger vi i en varm liten stue, mette og fornøyde mens vinden blåser stiv kuling utenfor vinduet.

I morgen bærer det over grensen og inn i Norge igjen. Vi gleder oss.

Dagens distanse endte på 1,6 mil og som en kuriositet skal det nevnes at vi feirer 900 kilometer utgått distanse i dag.

Fram!