2. august. Sven ringer legen og vi krysser svenskegrensen

Etter en strevsom avslutning på gårsdagens etappe våknet vi i et skogholdt ved en middels camp-plass. Finland virker faktisk som et land med mye kratt og myr. De siste dagene hadde Sven brukt Voltaren mot smerter under hælen. Pillene fungerte bra, men vi ønsket alikevel å konferere med lege. Vi hadde dekning på mobilen og ringte legen vår, Jon Helge.

Etter å ha forklart symptomene etter beste evne kom vi frem til at smertene mest sannsynligvis en slags benhinnebetennelse rundt senefestene under hælen. Vi fikk også lære at Voltaren på ingen måte hjelper mot betennelse annet en at det er et utmerket smertestillende for slike plager.

I samme samtalen fikk vi også vite at etter en måned underveis skulle vi også være bevisst på muligheten for stress-brudd. I tillegg fikk vi tips om å bruke liggeunderlag til å lage ileggssåler under hælen. Sven sluttet umiddelbart på Voltaren for å ha bedre kontroll på skaden.

Vi ble enige om å, fra nå av, kjøre enda hyppigere pauser for å holde betennelsen i sjakk uten bruk av smertestillende. Målet var nå å senke tempoet så mye at betennelsen etterhvert uteble.

Tanken på brudd i foten var lite arti. Etter å ha gått en stund uten smertestillende var smertene så store at vi ringte legen på nytt. Denne gangen var det for å avklare om det faktisk kunne være fare for brudd i foten som følge av en måned underveis.

Heldigvis, etter en oppklarende samtale med legen og noen enkle tester av foten ble det utelukket at det var snakk om noe brudd. Det var riktig gledelig og det var med et smil om munnen at vi krysset grensen, sa "ykse-kakse" til finnene og "hei allihoppa" til svenskene.

Terrenget i Sverige var pussig nok noe helt annet en det finske. Frodig men tørt, slake bakker og små stugor langs en hyggelig landevei. Under lunsjen kom det bort en kar som sa han var "pensionerad svensk författare" - men hvor pensonert han virkelig var er vi usikre på, han skrev nemlig på en bok om turlivet, historien og menneskene i nord. Hans forlag het Stigfinnaren, noe som ga noen fine assosiasjoner mot Svens vennekrets fra Strømmen.

Ellers fant vi, etter ca 2 mil, en hyggelig camp der Roar - gjeddekungen koste seg med å kjøre gjedde

Vi oppdaget noen gnagsår fra kløven til Enja. Derfor avlaster vi henne nå i noen dager ved å bære kløven hennes slik at hun blir kvitt plagen. Vi har også drevet enkelt sårstell. Hun er ellers i fin form.