18. august. Ved foten av Kebnekaise

Frem til nå har dagsrytmen vår vært sterkt preget av den friheten midnattsolen gir. Nå er det imidlertid slik at sommeren tar slutt og at vi stadig beveger oss sydover, slik at lys hele døgnet er en luksus vi ikke lenger kan smykke oss med. Derfor har vi startet med å ta forsiktige grep.

Frem til nå har vi gått hver dag stort sett til klokken har blitt ni på kvelden før vi har slått leir. I tillegg har vi tatt oss supergod tid om morgenen og sjeldent vært avgårde før elleve på formiddagen. I går slo vi leir rundt åtte, og planen er altså, sakte men sikkert å jobbe oss inn mot en mer vinterlig dagsrytme.

Vi sto derfor opp klokken åtte og var i marsj klokken ti.

Vi forsøker å gå dagsetapper usynkront med "hytte-til-hytte-etappene". Det vil si at vi ender vår etappe ca midt mellom turisthyttene og møter derfor mindre folk. Vi er ikke ute i naturen for å stå i kø. I dag startet vi med å passere Tjäktja-stugan. Deretter forserte vi Tjäktja-passet, hvor vi spiste lunsj i en nødbu.

Bildet er av Roar og Enja i det vi skal ned i Tjäktjadalen, og møte regnværet.
Så gikk vi ned til Sälkastugan og nøt noen Pripps Blå før vi fortsatte ned til stikrysset og elva i dalbunnen rett vest for Kebnekaise, Sveriges høyeste punkt. Nå viser det seg at svenskene måler med breen på toppen, slik at ingen helt vet høyden, men at den er rett rundt 2100 er nok riktig.

Dagens distanse ble 2,4 mil. Vi er spente på hvordan høstværet innvirker på videre forflytning, for nå har det begynt. Det regner og er tidvis kjølig.