Vi har gått på en smell.

"Jøje meg!" sa vi da tidspunktet for dagens oppvåkning ble kontrollert. Klokka var over halv ni og vi hadde en lang dag foran oss. Vanligvis våkner vi senest syv.

Vi kjente gårsdagen i hele kroppen. 12-timers dag med gåing, sein kveld og relativt tung pakning.

Ti over halv elleve startet vi å gå. Vi har siden vi startet hatt fast rutine på ca to timer fra vi våkner til vi begynner å gå, så det er ikke bare bare å komme seg av gårde noe raskere.

Det regnet på morgenen, men da vi åpnet døra stoppet regnet og vi har hatt opphold i hele dag.

Vi startet med rett over en mil langs vei. Vi kunne gått hele dagen i marka, men måtte da ha forsert et myrparti på noen kilometer og var redd for at der var for mye vann i dalbunnen slik at vi kunne blitt stående fast.

Etter noen timer på vei spiste vi lunsj og satte i gang med å komme oss oppover i fjellet. Vi gikk inn i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, innviet av Kronprinsesse Mette Marit i 2005.

Samtidig som vi nådde den første toppen kjente vi at kroppene var slitne. Vi var slitne og beina føltes som tømmerstokker. Vi tok et lite øyråd og kom frem til at etter dagen i går hadde vi rett og slett slitt oss ut. Derfor tok vi en sjefsavgjørelse og kuttet seks kilometer av dagens mål. Vi skal fremdeles gå i noen måneder, så her er det bare å lytte til kroppen.

Valget vi tok i dag gjør at vi får en lenger etappe i morgen. Av og til er det allikvel bedre å stoppe opp og hvile før man fortsetter på ny frisk.

Ellers er alt bra. Vi merker forøvrig at mørket kommer raskere enn før, og kommer til å starte dagene en time tidligere fra nå av. Vi er nødt til å ha teltet oppe innen 1900 for å slippe unna kveldsmørke.

Spoten har fått nytt batteri, håper posisjonen vår dukker opp igjen.

Hilsen oss!