Mirakelet i Østby

Siden vi ble nødt til å endre på ruta vår, var en del organisering påkrevd. Hyttene vi opprinnelig hadde håpet på å kunne besøke, ligger så høyt at vi ville få seriøse problemer med å nå dem på grunn av snø.

Planen nå var å forflytte seg til en turisthytte lenger syd og vest, ved navn Ramsjøhytta. For å ligge litt i forkant ringte jeg Tydal kommune. Der kom jeg i kontakt med Ragnhild. Enkelte ganger treffer man på mennesker som er enestående, og dette skulle vise seg å være en av de dagene. Ragnhild forsto situasjonen vår og lovet å hjelpe, ved å ta noen telefoner til overnattingssteder videre sydover. Kjempeservice.

Men, etterhvert som vi økte høyden fordi vi måtte over et fjellpass, fant vi ut at vinteren nesten hadde tatt innersvingen på oss. Snømengdene var allerede så store at vi hadde tidvis store problemer med forflytningen. Skiføre rett og slett. Det er imidlertid ikke mulig for oss å få tak i ski på enda noen dager. Derfor ringte jeg Ragnhild ved Tydal kommune igjen.

Denne gangen måtte jeg si at vi nok hadde undervurdert snømassene og at vi ikke ville satse på Ramsjøhytta, men gi gass og komme oss ned mot tettstedet Ås. Visste hun om overnattingsmuligheter der?
Ragnhild visste råd. Perfekt plassert, midt i vår vei, lå plassen Østby. Her bodde Ragnhild på en gård og vi var velkommen til å tilbringe natten i "gammelstua". For et lykketreff/mirakel.

Vi kom oss omsider ned fra fjellet. Jørgen hadde ikke solbriller, så Roar tok hals-trikset, slik at ikke Jørgen skulle bli snøblind.

Veien ned mot Østby var heldigvis brøytet, og noen timer senere kunne vi slå oss til ro i en ufattelig hyggelig stue. Snakker om gjestfrihet!

I morgen skal vi innom kommunehuset i Tydal og se nærmere på videre rutealternativer. Spennende. Jørgen overlevde forøvrig dagen og dens ca 3 mil.