Søndag 9. oktober. Hva skjer?

Ikke så mye som en vaffelbit ble spist i dag. Noen ganger skal ikke virkeligheten være klar og tydelig.

Dagen skulle kort og greit være på 2,5 mil. Dette er en koselengde, og ingenting avskrekkende. Men så fant vi ut at om vi ville tidlig inn til Teveltunet og hviledag, så burde vi ta den lange etappen i dag, i stedet for i morgen.

Denne delen av turen har vist seg ekstremt vanskelig å planlegge tidsmessig, både på grunn av få stier, men mest på grunn av de svært kummerlige forflytningsvilkårene. Myra har regelrett forsøkt å suge kreftene ut av kroppene våre.

Når det er sagt, etter litt fintenking, kom vi frem til at det beste tross alt ville være å ta lang etappe i dag, og så kort etappe inn til hvile, i morgen.

Dagen ville bli lang, og det siste vi ønsket var at vi skulle ende med å å i mørket. Siden vi skulle starte etappen 3 km langs vei, sto vi heller opp kvart på fem. Vi var ute av hytta og klare til å gå klokka seks. Vi gikk i mørke til der stien gikk av og fortsatte innover mens lyset forsiktig lettet på sløret av nattemørket.

Det var kaldt og is på pyttene. Ergo var det også hardere underlag og forholdsvis lett å gå. Soloppgangen var spektakulær. Ikke et vindpust. Alle morgenfargene, fra grått, til lyseblått, til gult til rødt lyste opp himmelen rundt oss.

Etter 2,6 mil tok vi en times lunsj. Så fortsatte vi. Klokka var litt over to. Vi kom opp på fjellet, vi skulle forsere ett pass på rundt 800 meters høyde. Her slo været seg vrangt. Snøstorm. Vi kunne heldigvis, stort sett skimte de røde Tene, slik at vi slapp å gå på kompass eller GPS. Vi var bra slitne da vi kom ned i lavlandet igjen, og omsider fant vi hytta.

Dagen ble lenger og tyngre enn vi hadde tenkt oss, men utrolig interessant å merke at kroppen takler en sånn distanse under de forholdene. Det vil si, svaret på det får vi vel ikke før i morgen...

Natten tilbringes altså på Angeltjønnhytta, og dagens totaldistanse ble 4,3 mil.

Fram!