Ikke helt Malungen, men perfekt. Renndamskoia.

Vi krysset Rokosjøen ved hjelp av bro. Deretter gikk vi inn mot det vesle stedet Oppegård før vi penset inn på Rondanestien. Vi fulgte denne stien sporadisk sydover. Enkelte steder gikk vi langs vei, andre ganger gjennom skogen med kompass.

Arti å se alle de gamle plassene som finnes dypt inne i skogene her.

Lunsjen spiste vi ved en gammel sæter.

Mot slutten av dagen gikk vi på litt ekstra for å rekke frem til målet vårt, Malungsstugua. Plutselig så vi røde jaktcapser over alt, vi hadde havnet midt oppe i et lokalt jaktlag som innbitt jobbet med å få has på siste rest av kvota - en elgokse. Vi hadde ikke sett noen, og ikke hadde de heller. Vi fikk derimot vite at det visstnok var en samling av noe slag ved Malungen, og at det mest sannsynligvis var fullt der nede.

Selvfølgelig skulle vi komme til full hytte nå som vi hadde lagt igjen teltet. Vi gikk å tenkte på løsninger da vi med ett så ei koie ovenfor stien. En demning lot oss krysse elva og titte på dette beskjedne men hyggelige lille krypinnet.

Koia het Renndamskoia, oppkalt etter demningen den sto ved siden av. Begge deler, sammen med en tømmerrenne ved siden av demningen var levninger etter tidligere tids fløting her i området. Helt frem til sekstitallet ble det fløtet tømmer her. Koia var åpen og det var peis der og to brisker. Saken var klar, vi hadde funnet nattely.

En time senere var det mørkt ute og lunt og lyst inne.

Prektig!

Elverum og Rokosjøen Camping - en begivenhetsrik dag

Vi startet dagen med en meget hyggelig frokostseanse i den lille hytta vår. Deretter tuslet vi bort til nærmeste butikk. Vi ble uglesett ganske betydelig da vi ikke kunne gjøre opp for oss med kontanter, men fikk under tvil lov til å dra til butikken for å ta ut penger til vår kjære vert.

Da oppholdet var betalt og tilliten gjennvunnet så vi at butikken var en post i butikk. Siden vi skal sove i hytter de neste dagene, for så å ha to netter hos familien til Roar på Dal, sendte vi like greit teltet i forveien. Dette gjorde at fellesutstyret nå veier 8 kg, i stedet for 13 kg med teltet. Vekten i seg selv er ikke noe stort problem for oss, men siden dagene her på østlandet ofte blir skogsveitrasking sparer vi føttene en del når vi har mindre pakning.

Så bar det ned til Elverum city. Her fikk vi handlet noen småting på utstyrsfronten. Vi sneiet innom polet og kjøpte oss noen øl, og like ved så vi at det var skomakerbutikk. Kløven til Enja har vist seg å være av god kvalitet, men en del slitasje har det blitt. Skomakeren, som viste seg å være en svoren friluftsentusiast, flikket på kløven til den var så god som ny. Vi kunne stikke å få i oss litt lunsj hos bakeren mens vi ventet. Enja fikk sove i skomakerverkstedet så lenge.

Elverum er faktisk en riktig så hyggelig liten by. Både hos skomakeren og på Intersport ble det tid til villmarksprat med likesinnede. Håvard Storaas, som bor i Elverum, fullførte NPL tidligere i høst, så interessen rundt var merkbar. Når det er sagt er det nok svært få som går Nordkapp - Lindesnes som legger turen innom Elverum.

Med mat i magen, noen spennende øl i sekken, reparert kløv og godt humør ble kursen satt mot Rokosjøen camping. Turen dit gikk greit og effektivt, og vi klarte å finne en fin rute ned dit, uten å krysse grensen inn i Terningmoen skytefelt.

Rokosjøen Camping er definitivt verdt et besøk. Helårscamping, med hytter og en bråte campingvogner med spikertelt. I tillegg har de tidvis matservering, en hyggelig kiosk med gratis pølser til oss og pub. Innehaverne var så hyggelige at det var en glede, campinggjestene likeså - i tillegg til at de sto for underholdning med sang og dans.

Det ble både ølsmaking, dart og god stemning på puben.

Ølentusiaster som vi er hadde vi kjøpt med oss tre øl fra polet i Elverum. Nøgne Ø sin Imperial Brown Ale og Porter, i tillegg til Brew Dog sin Høst Porter. Det viste seg at endelig finnes det en øl som faktisk overgår Nøgne Ø. Brew Dog sin Høst Porter var fantastisk.

God stemning!

Torsdag 27. oktober. Iransk gjestfrihet i Elverum

Etter en natt på plenen utenfor huset til en hyggelig dame var vi klare for å ta et godt jafs av kilometer. Dagens tall var 3 mil, igjen.

En del gledelige saker har passert, og fortjener omtale.
I går passerte vi dag 120 av ekspedisjonen. I tillegg er det en måned til vi kommer frem til vårt endelige mål - om alt går som planlagt.
Vi har nemlig bestemt oss for å gi alt for å kunne innpassere ved Lindesnes fyr den 26. november.

På vei gjennom et skogholt kom vi over en ganske røslig møkkhaug, den var relativt fersk. Det er nok ikke tvil om at bamse nok har vært nærmere oss en det man skulle tro...

Vi gleder oss forsåvidt stort over at planen vår om å lure oss unna snøen ser ut til å fungere foreløpig. Med unntak av noen spennende dager nord for Røros har vi kunnet gå uten hindring fra snø. Faktisk virker det som vi på enkelte måter tar igjen høsten, for da vi ruslet ned mot Elverum i dag kunne vi fremdeles se bjørk med løv igjen på grenene.
Og, som et klapp på skulderen gikk vi i dag inn i oversiktskartet som heter Oslo. Oversiktskartene vi bruker er i 1:250000 skala og faktum er at Oslo-kartet er det nest siste vi har bruk for på denne turen.

Før vi forlot vårt trygge telt rekognoserte vi overnattingsmuligheter i Elverum. Tettstedene er ofte vanskeligere å telte i. Vi endte opp med å booke en liten hytte hos en pensjonert lege fra Iran. Benam, som han het, viste seg å være gjestfriheten selv, og var behjelpelig ned å svippe oss ned til downtown Elverum slik at vi fikk oss litt mat.

Burger på The Grill kan anbefales.

Vi handlet med oss et brød og litt pålegg til frokosten også.

På tampen av kvelden gikk vi gjennom den neste uken. Etter fire måneder på tur er det merkelig å oppdage at distansen mellom Elverum og Tyrifjorden bør kunne unnagjøres på en god uke.

Vi skal sette av tid til å finplanlegge siste delen av turen en av dagene, og håper at det kan resultere i noen hviledager ikke for langt unna familie og venner.

Sendt fra min iPad

Å skyte elefant med sprettert...

...tittelen skal referere ironisk til utrykket "å skyte spurv med kanon". Saken var at da vi forlot vårt myke leie ved Valmneset Gård, var vi overlatt til oss selv og et kart med oppløsningen 1:250.000, for de ikke invidde er dette rimelig sjanseløs skala å orientere i.

I tillegg viste det seg at kartet tidvis bød på løgnaktig informasjon om veiene i området.

Heldigvis, etter litt rundspørring i lokalmiljøet og tung bruk av kompass og vårt begrensede intellekt klarte vi å karre oss gjennom denne dagen også. 3 mil i dag også, men grunnet at veinettet ikke helt er bygget for å understøtte oss ble det en del krumspring.

Å ferdes her i furuskogen er en glede. Lunsjbål og slake bakker er kjærkommen luksus.

I morgen er målet å komme oss ned til Elverum, hvertfall så nært som vi klarer. Vi kommer oss uansett inn i gode kart igjen, og det er gledelig for fotturister som oss!

Fram!

Tirsdag 25. oktober. Når du går å ser etter teltplass og finner noe ganske annet.

En fin morgen ved Bjørnåsen. Vi startet med å sette kurs gjennom skogen til neste skogsvei. Etter en halvtime gikk vi inn på veien, vi traff perfekt.

Så var det å begynne på det prosjektet vi har sett oss ut de siste dagene - skogsvei-rullett. Her på østlandet er det slik at det finnes flere skogsveier enn det finnes trær. Siden vi har tidvis skralle kart over strekka ned mot Elverum føler vi oss tvunget til å følge veinettet for ikke å rote oss helt bort.

I dag gikk det riktig fint. Stort sett hele dagen uten asfalt. Vi gikk 3 mil, og da det ble tid for å finne teltplass gikk vi på et skilt der det sto Valmneset Gård - overnatting, servering, gårdsbutikk. Det gikk ikke værre en at vi etter kort tid satt dypt i en god sofa, med fyr på en nydelig peis, tv, hjemmelaget mat og jammen dukket det ikke opp noen øl også.

Tusen takk for en overraskende slutt på dagen!

Tre mil nærmere Elverum?!?

Vi bestemte oss for å gå innom Elverum på vei sydover. I dag har vi gått på en miks av sti og vei - og sluppet asfalt. Lunsjen ble gjort unna ved et vann, i en gapahuk, med tyribål.

Dagens tall er 3 mil, rypetallet 418 og storfugltallet 28.

Nå ligger vi i teltet på toppen av et hogstfelt. I morgen skal vi gå gjennom skogen - vestover og inn på veinettet sydover mot Elverum.

Vi sovner til lyden av heftige granateksplosjoner fra regionfelt Østlandet (Østlandet!)

Fram!

Tre på tur igjen.

Etter nesten elleve timers søvn våknet vi til liv. Første natt på lenge med telt var herlig.
Det regnet og blåste i morgentimene, men løyet litt før vi pakket sammen å la i vei.

Vi tuslet oss gjennom skogen og ned på skogsveien ned mot Snerta. Ved ankomst Snerta, en liten, hyggelig husklynge sa vi takk for følge til Kari og Tore. De hadde avtalt henting med Gløtberget.

Etter å ha brukt nesten hele beholdningen av hundegodt for å avlede Enja sin oppmerksomhet, klarte vi å lure henne med oss uten at hun nektet for mye. Hun syntes nok ikke så mye om å dra fra matmor og matfar.

Så var vi tre på tur igjen, med telt, mat for en uke og kurs mot syd.

Vi fortsatte et stykke fra Snerta, der vi fulgte Femundselva, før vi brakk av og spiste høydemeter oppover dalsiden. Vi gikk til skogsveien sluttet. Der traff vi en enslig jeger som skulle ut å se etter noe jerv han hadde lagt ut åte til. Jegeren tipset oss om en hyggelig leirplass et stykke videre innover på en traktorvei. Selvfølgelig tok vi tipset - spesielt siden han reklamerte med tyrived.

Vi kom frem, og det stemte, så vi satser på morgenbål.

Fram!

Lørdag 22. oktober. Ny fase.

Vi forlot Gløtberget. Kari og Tore blir med oss i dag og i morgen. Vi gikk først mot Isterfossen og så knakk vi sydover. Ved å benytte oss av skogsveinettet kunne vi opprettholde et bra tempo samtidig som vi slapp den kjedelige asfalten. Etter halvannen mil innpasserte vi ved Sølenstua camping, her spiste vi lunsj. Været var sånn passe, men det var fint å gå.

Siden Teveltunet, øst av Meråker har vi kun hatt med ytterteltet som en nødbivak - men nå var teltet komplett igjen og lå klar i sekken. Blir som en ny fase av turen. Det er klart at med teltet i boks, er vi ekstremt mye mer fleksible - vi er fremdeles utenfor den opprinnelige planen, men har klart å lage en grei plan for den videre forflytningen sydover.

Fra Minnesund følger vi den opprinnelige planen, men før det kommer vi til å gå i mest mulig rett linje på skogsveiene først mot Elverum og deretter inn på turstinettet ned mot Minnesund.

I dag endte vi ved et lite tjern, en mil nord for Snerta. Her ble det en hyggelig kveld med bålbrenning og gode greier. Skikkelig turliv, sånn som vi liker det.

Dagens distanse ble 2,3.

Fredag 21. oktober. Hviledag på Gløtberget

Etter dagen i går, som gikk såpass kjapt satt vi der, i hytta vår og kjente det som om vi hadde hviledag to dager på rad.

Rundt tolv kom moren til Roar og mannen hennes. Det var hyggelig med besøk, og praktisk fordi vi fikk låne bil og fikk kjørt rundt å hentet pakker. Vi har jo avveket fra den opprinnelige planen for å unngå de høyereliggende områdene øst av Femunden og derfor har pakkene med dette depotet havnet i henholdsvis Elgå og Engerdal.

Vi tok en runde og kom hjem med pakkene. Roar fikk en lysende ide om fårikållag i anledning besøket og hviledagen. Alle involverte bifalt - og nå stod han bøyd over grytene, det luktet sau og kål, nydelig.

Før middag hadde vi en ørliten pølsefest. En god del tid ble også brukt til å sortere etterforsyningene og å se på ruten videre.

Kvelden ellers ble en suksess - som kvelder ofte blir når man blander får, kål, øl og akkevit.

Å ha en dag som dette innimellom er gull verdt. Hytta vi fikk leie på Gløtberget var helt utrolig flott. Tusen takk til Gløtberget Hytteutleie!

NB - Kåre Olav: så forresten at Gløtberget er merket med hytte-, kano- og båtutleie i de nye turistkartene, så da var det i boks!

Takk for oss!

Speed of light

Det var så vidt begynt å lysne da vi, klokken kvart på åtte, var med Kåre Olav og hentet en kano. Kanoen festet vi på biltaket og kjørte den til elven Sømåa. Deretter ble vi kjørt til plassen der vi avsluttet turen i går. Vi satte i marsj. Etter 1,2 mil var vi fremme ved Sømåa der kanoen lå.

Været kunne fint ødelegge for oss i dag. Selv om Isteren er langt mindre en Femunden er det fremdeles et nord-syd-vendt vann og nærmere to mils lengde. Ved å padle ville vi spare over fem kilometer og mest av alt - de asfalthatende bena våre. Hvis vinden dreide sydlig ville vi imidlertid måtte avbryte padlingen ganske snart. Vi var spente da vi la fra land.

Heldigvis startet turen ned Sømåa helt perfekt. Snøværet vi hadde på veien opp forsvant til fordel for blå himmel, og vinden utebele foreløpig.

Vi padlet forbi svaner og en mengde ender - mutters alene. Da vi forlot Sømåa og entret Isteren kjente vi vinden i ryggen og kunne puste lettet ut. Nordlig vind ville bygge opp en del sjø, men samtidig skyve oss fremover mot målet.

Ved å bruke øyer, nes og lé side av vannet klarte vi å unngå bølgene. Vi registrerte at farten var bra. Vi tok en liten rast og tittet i kartet, vi var over halvveis allerede - vi besluttet å vente med lunsj til vi kom frem. Kvart på to dunket kanoen inntil bryggekanten ved Gløtberget. Da hadde vi klart å forflytte oss 2,8 mil på nøyaktig fem timer - inkludert pause!

Gjennomsnittsfarten over Isteren lå på nesten 5,5 km/t.

Sånt kan vi like. I morgen er det hviledag og fårikålfest - moren og stefaren til Roar kommer opp og hilser på. Stas.

Vi merker at vi nærmer oss målet og kjenner oss rastløse ved tanken på en hviledag - men morgendagen blir travel nok. Vi skal kjøre rundt og samle sammen depotet vårt, som har blitt noe spredt på grunn av at vi la om ruta for litt siden. Morgendagen vil altså bli brukt til planlegging og ompakking av sekker. Det er lenger mellom overnattingsstedene i en periode nå og dessuten kan vi ikke fri oss fra å savne teltet og den friheten det gir.

Vi skal forsøke å få lagt ut en del bilder fra Gløtberget, og anbefaler stedet på det varmeste. Under fire timer å kjøre fra Oslo til en virkelig perle!

Vimpelfiske, ekte landhandler og en mulig pause fra asfalten.

Etter en rolig morgen låste vi hytta og gikk opp til familien Femundshytten med nøkkelen. På tunet sto Klas og Milda og la en slagplan for å få ned vimpelen, som hang løst fra flaggstanga og var blitt revet av flagglinen etter stormen i går morges.

Femundshytten fikk ikke innlagt strøm før i 1978 og veien til plassen fikk de ikke før på midten av 90-tallet. Så når folk som Klas og Milda, som har levd et tøft liv i villmarka gir deg mulighet til å hjelpe til, så blir man glad og stolt.

Med fiskestang og sluk fikk Sven til slutt napp, og kunne sveive inn vimpelen som om det skulle vært en kilosrøye.
Etter å ha knytt vimpelen fast til tampen igjen, med en solid pålestikk takket vi pent for oss og benyttet den relativt nye veien fra Femundshytten for å komme oss videre sydover.

Vi så 15 ryper i dag, og tre storfugl mens vi gikk. Rypetallet er nå 413.

Etter å ha gått nærmere tre mil i dag ble vi hentet av Kåre Olav fra Gløtberget hytteutleie ved idylliske Isteren.

På vei til Gløtberget stoppet vi innom noe så eksotisk som en ekte landhandel. Sømådalen landhandel, vi handlet stort.
Vel fremme ved Gløtberget ble vi vist inn i en vidunderlig hytte. I tillegg la vi en mulig plan formorgendagen. Gløtberget leier ut kanoer, og om det er vær til det i morgen, tar vi med en kano når vi blir kjørt opp igjen til der vi avsluttet i dag. På den måten kan vi gå en liten mil i morgen, og så padler vi Isteren ned til Gløtberget.

Nydelig.

Sendt fra min iPad

Tirsdag 18. oktober. Et lite stykke norgeshistorie ved Femunden.

Ved begynnelsen av 1700-tallet var gruvedriften godt i gang rundt Røros. Det ble ryddet en plass til malmdrift ved Femundens bredd og flere større og mindre gårder i tilknytning til den. Plassen het Unsgården. På et tidspunkt var det flere hundre mennesker som jobbet på plassen. På grunn av av at malmdriften krevde enorme mengder brennstoff, så på vei inn mot 1800-tallet ble driften etterhvert flyttet til Drevsjø.

Unsgården var fortsatt i drift og er det fremdeles i dag, selv om det er turisme som er hovedforetaket. Navnet ble også endret for en tid tilbake - til Femundshytten.

På Femundshytten bor Klas og Milda. I dag skulle vi dit.

Vi våknet tidlig i den lille, hyggelige hytta ved Langen gjestegård. Vi våknet fordi det blåste noe helt ekstremt. Derfor bestemte vi oss for å avvente avgangen litt. Klokken ni var vinden borte og vi forlot Langen.

Turen gikk selvfølgelig sørover. Vi fulgte skogsveien fra Langen, vi så et skadet rådyr med en kalv som vi ringte Langen om, og tok inn på stien mot Femundshytten. Til tross for at stien beveget seg opp over 800 meter, så var stigningen slak og underlaget behagelig - så de 1,8 milene gikk unna som ingenting.

Vel fremme ble vi møtt av Milda Femundshytten. Vi fikk tildelt en hyggelig hytte kalt Bekkebu og hadde en trivelig kveld der.

Utrolig arti å treffe på mennesker og plasser med så mye historie.

Endelig på sti igjen, og furubål, og gamle trakter.

Etter å ha kjøpt litt ekstra hundemat fra Karlsgården og fått hjelp til å hente to par med truger som Jørgen hadde ordnet var vi plutselig på vei sydover igjen.

Det gledelige med denne dagen var at den ikke inneholdt så mye som en kvadratmeter med asfalt - snarere tvert i mot. Vi tuslet gjennom tettstedet nord for Feragen og fortsatte på sti langs Feragens vestside. Etter å ha knepet til oss noen høydemeter kunne vi skimte Synnervika, Femundens nordlige ende. Det var langt mindre snø her enn det vi hadde fryktet, så trugene ble ikke benyttet.

Vi fortsatte ned mot Langen og hadde oss et nydelig furubål under lunsjen. Vi kom ned i lavlandet igjen og gikk noen kilometer skogsvei før vi gikk sti de siste kilometerne inn til Langen gjestegård. På skogsveien så vi en elg som listet seg over veien. Elgene i Trøndelag har nok ganske høye skuldre for tiden.

Turen forøp uten store problemer.

Vel fremme ble vi forlagt i ei lita hytte, perfekt for slike som oss. Her fikk vi gått igjennom planene for de neste dagene og også sett litt fremover. Det er på det rene at turen nå går inn i en mellomfase der etterforskyning kan gjøres smidigere ved at familie og venner kommer ut til oss med det vi trenger, spesielt i området Oslomarka. Det er altså slik vi tenker å løse logistikken de neste ukene. Deretter blir det to-tre depoter til før vi forhåpentligvis karrer oss frem til norges sydligste punkt.

Fram!

Fra Henninggården til Karlsgården

Morgenen rant. Det var en smule luksus å våkne i hytten vår ved Henninggården, slå på tv og se nyhetene. Henning kom sågar innom i går kveld med noen iskalde øl. I dag skulle han på jakt og hadde ordnet skyss til oss. Arnt kom innom og hentet oss i nitiden. Han kjørte oss til det stedet vi ble hentet ut i går slik at vi kunne fortsette turen der vi slapp.
"Bare ring om det skulle være noe, vi ordner det, uansett!"
Utrolig inspirerende. Tusen takk til Henning og Arnt for all hjelp!

Vi gikk den siste milen ned til Brekken og spiste lunsj utenfor nærbutikken der. Jørgen møtte oss ved butikken. Han skulle nå forlate oss til fordel for lokale middagsspesialiteter på Vauldalen gjestegård. Å ha med Jørgen på tur har vært en sann glede.

Vi fortsatte sydover. Etter noen timer svingte vi inn på grusvei og tok av mot Karlsgården. På Karlsgården var det ingen. Vi ble sittende å vurdere hva vi skulle gjøre,og akkurat da vi hadde bestemt oss for å ringe Arnt for å spørre pent om enda en natt ved Henninggården rullet det inn en kortesje med biler på tunet.

Familien Sundt ved Karlsgården tok oss imot med åpne armer og natten skal tilbringes standsmessig i enebolig. Stas.

Vi har vært utrolig lei oss for å ikke ha ski de siste dagene. Jeg har hatt en drøm om å kunne forsere Femunden på dens østside. Etter litt research har vi nok kommet frem til at det heller blir å gå. Det er en del mindre snø sydover. Alternativet er at vi i morgen går til Langen Gjestegård, deretter følger vi Femundens vestre bredd ned mot Femundshytten for en natt der. Femundshytten ble landskjent, på lik linje med Sæterstad gård (som vi besøkte tidligere på turen) etter at de var med i programserien "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu". Etter dette blir det å gå ned mot Isterens sydlige bredd der vi har en avtale med hyggelig vertskap på Gløtberget.

Det er spådd varmere vær igjen. De to siste dagene har vært nydelige, så det er viktig at vi ikke skjemmes helt bort med godvær.

Å avvike fra planen om å holde oss lenger øst og lenger opp er ikke en drømmesituasjon, men det er fantastisk at når en kommer ned til folk, så er det en utelukkende og overveldende positiv opplevelse.

Videre!

Solskinnsdag mot Brekken.

Asfalten er slem mot bena. Derfor ordnet vi en avtale med Henninggården hytteutleie, vi gikk det vi klarte, også ble vi hentet ned til Brekken, og kjørt opp igjen til der vi slapp dagen etter. På den måten kan vi gå hele distansen og i tillegg ha et overnattingssted.

Været i dag var så fint at vi stort sett bare har kost oss. Men kjære tid som vi savner ski. Vår kjære Stian er på saken, og gjør det han kan for at skiene til Sven til østlandet. Så fort de er på plass må vi få dem opp til oss. Hvis alt klaffer kan vi gå på ski gjennom Femundsmarka, det ville vært fantastisk. Hvis ikke er det ytterligere en uke på asfalt.

Å komme frem til hytta i dag var spesielt gledelig. Det er lørdag, vi har tv og litt snop, perfekt.

Forresten spiste vi all fisken vi fikk fra Tydalsfisk. Rakfisken i går og en kilo røykt røye gikk med til frokost.

I morgen er siste dagen Jørgen følger oss. Det har vært utrolig arti å ha han med, selv om all snøen har ledet oss til å gå en annen rute enn først planlagt.

Vi går noen spennende dager i møte.

Fram.

Fredag 14. oktober. Opplevelsesdag i Tydal.

Den gamle stua på Østby lot oss våkne i nydelige omgivelser. Ingen ting som å tilbringe natta bak laftet tømmer.

Vi fikk i oss frokost og tuslet ned mot Ås. Ragnhild hadde lovet oss litt hjelp med planleggingen av de neste dagene, og siden hun jobbet på rådhuset - så bar turen dit.

Utrolig hyggelig var det å hilse på gjengen inne på rådhuset. Ragnhild hadde funnet frem en del kart og i tillegg noen nyttige telefonnummer som kunne hjelpe oss de neste dagene.
Vi fikk også hilse på ordføreren i Tydal, han ønsket oss lykke til videre og sa at hvis det var noe - så skulle vi bare ringe. Det er service det!

Vi takket, bukket og skrapte for Ragnhild, som hadde gått av veien for vår velferd og fortsatte sydover mot Stuggudal.

På veien skulle vi passere Tydalsfisk, en lokal oppdretter av røye, og prisvinnende produsent av rakfisk og røykt fisk. Vi hadde en avtale og ble godt tatt imot og fikk spørre og grave om prosessen fra stamfisk til ferdig produkt.
Vi dro ikke tomhendt derifra. Med oss i sekken fikk vi to filleter rakfisk og en kilo røykt fisk. Det kunne bare bety en ting... Fest!

Å forflytte seg på asfalt er helt spesielt. Man blir ikke sliten eller anpusten, det eneste man merker er at føtter og bein får grisejuling fra det harde underlaget. Men - det skal gås.

Det var ingen grunn til at Jørgen skulle gå seg i stykker på asfalten. Vi utnyttet dette ved å sende Jørgen i forveien, i butikken, slik at vi rakk å handle.

Dette resulterte i at da vi kom frem til campinghytta sto Jørgen klar med øl og ingredienser til Rakfisklag.

Så med Tydalsfisk, potetlefser, poteter, rødløk sæterrømme og god sennep kombinert med Atna sin rakfiskøl hygget vi oss i hytta vår denne kvelden.

Tusen takk til Ragnhild, Tydal kommune og Tydalsfisk.

Oss.

Mirakelet i Østby

Siden vi ble nødt til å endre på ruta vår, var en del organisering påkrevd. Hyttene vi opprinnelig hadde håpet på å kunne besøke, ligger så høyt at vi ville få seriøse problemer med å nå dem på grunn av snø.

Planen nå var å forflytte seg til en turisthytte lenger syd og vest, ved navn Ramsjøhytta. For å ligge litt i forkant ringte jeg Tydal kommune. Der kom jeg i kontakt med Ragnhild. Enkelte ganger treffer man på mennesker som er enestående, og dette skulle vise seg å være en av de dagene. Ragnhild forsto situasjonen vår og lovet å hjelpe, ved å ta noen telefoner til overnattingssteder videre sydover. Kjempeservice.

Men, etterhvert som vi økte høyden fordi vi måtte over et fjellpass, fant vi ut at vinteren nesten hadde tatt innersvingen på oss. Snømengdene var allerede så store at vi hadde tidvis store problemer med forflytningen. Skiføre rett og slett. Det er imidlertid ikke mulig for oss å få tak i ski på enda noen dager. Derfor ringte jeg Ragnhild ved Tydal kommune igjen.

Denne gangen måtte jeg si at vi nok hadde undervurdert snømassene og at vi ikke ville satse på Ramsjøhytta, men gi gass og komme oss ned mot tettstedet Ås. Visste hun om overnattingsmuligheter der?
Ragnhild visste råd. Perfekt plassert, midt i vår vei, lå plassen Østby. Her bodde Ragnhild på en gård og vi var velkommen til å tilbringe natten i "gammelstua". For et lykketreff/mirakel.

Vi kom oss omsider ned fra fjellet. Jørgen hadde ikke solbriller, så Roar tok hals-trikset, slik at ikke Jørgen skulle bli snøblind.

Veien ned mot Østby var heldigvis brøytet, og noen timer senere kunne vi slå oss til ro i en ufattelig hyggelig stue. Snakker om gjestfrihet!

I morgen skal vi innom kommunehuset i Tydal og se nærmere på videre rutealternativer. Spennende. Jørgen overlevde forøvrig dagen og dens ca 3 mil.

Onsdag 12. oktober. Fem på tur.

Vi forlot Teveltunet, uthvilte og spente på føret. Målet for dagen var Bjørneggen turisthytte og etappen på snille 1,8 mil.

Denne etappen gikk stort sett ganske lavt, slik at vi ikke ble noe særlig forsinket av snøen. Det regnet og blåste kaldt, så da lunsjtid nærmet seg, og vi var rett ved en gård - spurte vi bonden om vi kunne få låne en tørr bit av garasjen til bespisning. Det fikk vi.

Bonden kunne også by på litt informasjon om føret i fjellet. Det viste seg at snømengden i høyden er unormalt stor.
Den kunnskapen, kombinert med det vi selv så av snø ledet oss til å beslutte at ruta vi har planlagt de neste dagene måtte legges om.
Så lenge ikke skiene er på plass, og spesielt - så lenge det er såpass ujevnt med snø så vi oss nødt til å legge ruta lavere i terrenget.

Heldigvis var dette en mulighet vi hadde planlagt litt for på forhånd. Vi fikk omdirigert neste depotpakke, og vil følge dalene sydover til fordel for stinettet i øst. Trist å gå glipp av villmarka, men fjellvettreglene spiller inn nå. Vi ser positivt på det og ser at vi i det minste bør kunne spise noen ekstra dager av etappen.

Etter litt gåing kom vi oss ned til Bjørneggen, som er en gedigen og fin turisthytte. Vi hadde med oss alle ingrediensene til en durabelig porsjon Spaghetti Bolgnese, og Roar kokte i hop et nydelig måltid.

I dag har Norgeseventyret 2011 vært et følge av fem. I tillegg til Enja og skjeggnissene er Jørgen og Inger med. Inger reiser i morgen, også fortsetter vi mot syd.

Nye filmer!

Vi har publisert et lite knippe nye filmer på Youtube-siden vår.
Her kan nevnes Elg, Sekkekast og undere!

Sendt fra min iPad

Hviledag og så "påan igjæn".

I dag har vi brukt tiden til å spise godt, pakke om sekkene, gå gjennom videre rute og sortere utstyr.
En utfordring har vært at på grunn av snømengdene i høyden er vi nødt til å ha et rutealternativ for de kommende dagene. Det har vi funnet, om det viser seg at det er for mye snø kan vi gjennomføre forflytningen, uten ekstra omveier, lenger vest og lavere.

Så langt er det ikke et alternativ med ski, det er for få plasser med skiføre, så vi ønsker foreløpig å velge trasséer som gjør oss i stand til å forflytte oss nogenlunde effektivt til fots.

De neste dagene skal vi uansett gå relativt kontrollerte etapper, så vi ser frem til disse dagene inn mot Femundsmarka.

Hilsen oss!

Nye bilder...

Omsider har vi fått oppdatert lysbildeshowet på bunnen av siden vår, så nå er det mulig å titte på det igjen, uten å se bare de samme gamle bildene.

Mandag 10. oktober. Skiferie? Vi får besøk.

Litt lemstre og spente på om kroppen hadde tålt gårsdagen satte vi avgang til ni.

Godt å ha litt ekstra tid til å våkne på etter en dag som i går.

2,5 mil til Teveltunet. Mesteparten av stien fulgte en helling og lå på 800 meters høyde. Meget bra trassé og vi merket knapt stigningen i starten.

Utfordringen i dag har stort sett vært at snøen har lagt seg i høyden. Det er hverken godt skiføre eller noe særlig gåføre. Ofte var det snakk om noen centimeter med snø, andre steder hadde den føyket sammen til halvmeters dybde.

Allikevel, vi holdt rund 4 km i timen i snitt og var fornøyd. Vi kom til Teveltunet før våre gjester og var ferdig innlosjert da Eirik, broren til Sven, og Inger, kona til Roar kom kjørende.

Vi dro nesten rett videre de syv minuttene det tok å kjøre over grensa og bort på Konsum, der handlet vi masse deilig mat og godter. Vel tilbake tok vi en dusj, før vi dro inn til Meråker City der vi hadde pizzafest før vi hentet Sven sin kompis Jørgen, som kom med bussen.

Jørgen skal være med å gå en ukes tid, Inger skal være med oss i et par dager og Eirik måtte dra tilbake til studiene samme kveld.

I morgen skal vi ha et lite møte om hva vi gjør i forhold til snøen. Vi kan gå på som planlagt eller vi kan fortsette langs vei til skiføret er bra nok. I tillegg skal vi sette en dato for ankomst Lindesnes. Spennende.

Vi har det fint!

Oss

Søndag 9. oktober. Hva skjer?

Ikke så mye som en vaffelbit ble spist i dag. Noen ganger skal ikke virkeligheten være klar og tydelig.

Dagen skulle kort og greit være på 2,5 mil. Dette er en koselengde, og ingenting avskrekkende. Men så fant vi ut at om vi ville tidlig inn til Teveltunet og hviledag, så burde vi ta den lange etappen i dag, i stedet for i morgen.

Denne delen av turen har vist seg ekstremt vanskelig å planlegge tidsmessig, både på grunn av få stier, men mest på grunn av de svært kummerlige forflytningsvilkårene. Myra har regelrett forsøkt å suge kreftene ut av kroppene våre.

Når det er sagt, etter litt fintenking, kom vi frem til at det beste tross alt ville være å ta lang etappe i dag, og så kort etappe inn til hvile, i morgen.

Dagen ville bli lang, og det siste vi ønsket var at vi skulle ende med å å i mørket. Siden vi skulle starte etappen 3 km langs vei, sto vi heller opp kvart på fem. Vi var ute av hytta og klare til å gå klokka seks. Vi gikk i mørke til der stien gikk av og fortsatte innover mens lyset forsiktig lettet på sløret av nattemørket.

Det var kaldt og is på pyttene. Ergo var det også hardere underlag og forholdsvis lett å gå. Soloppgangen var spektakulær. Ikke et vindpust. Alle morgenfargene, fra grått, til lyseblått, til gult til rødt lyste opp himmelen rundt oss.

Etter 2,6 mil tok vi en times lunsj. Så fortsatte vi. Klokka var litt over to. Vi kom opp på fjellet, vi skulle forsere ett pass på rundt 800 meters høyde. Her slo været seg vrangt. Snøstorm. Vi kunne heldigvis, stort sett skimte de røde Tene, slik at vi slapp å gå på kompass eller GPS. Vi var bra slitne da vi kom ned i lavlandet igjen, og omsider fant vi hytta.

Dagen ble lenger og tyngre enn vi hadde tenkt oss, men utrolig interessant å merke at kroppen takler en sånn distanse under de forholdene. Det vil si, svaret på det får vi vel ikke før i morgen...

Natten tilbringes altså på Angeltjønnhytta, og dagens totaldistanse ble 4,3 mil.

Fram!

På denne dag, nummer 102, dalte snøen

Annekset vi fikk låne på Sveet skulle de ikke ha noe for, og vi fikk ikke lov å vaske etter oss. Det er trist at plasser som Sveet avslutter sin drift av gjestgiveri. Gjestfriheten har de uansett beholdt, og det var ganske greit med ly fra været i natt.

På grunn av monsteretappen i går valgte vi å starte litt senere i dag. Nå ligger vi uansett på planen, så det var ingen grunn til å stresse.

Vi møtte på en beagle og noen harejegere da vi trådte ut i skogen igjen. Harejakta var i full gang, men de fikk ikke skutt noe mens vi var der.

Lunsj spiste vi i en liten tregamme langs stien. Utrolig greit tiltak med små krypin langs stiene slik at langveisfarende har mulighet til skydd for været mens de nyter sin niste.

Vi forlot gammen vår og merket at noe nytt var i emning - det lå i luften, liksom.

Snø.

Årets første snøfall skjedde oss i dag, 8. oktober. Pussig nok ga det en skikkelig fin stemning, snøen la seg faktisk. Da solen etterhvert brøytet vekk skyene og lyset fra blå himmel speilte seg i det vevre laget med nysnø var det magisk å tusle ned mot Inn. Vi gikk ned mot Inn langs veien og nådde Innstua i god tid før femnyhetene.

Det ble vaffelfest og filmvisning med full fokus på å ha en rolig dag. I morgen kommer en ny, relativt lang etappe - så det gjelder å stille så uthvilt som mulig.

Mette og fornøyde ser vi mot syd!

Hva er det som går og går...?

Petter forlot oss til fordel for en mil ned til bilen og til slutt kjøretur hjem. Å ha besøk på en tur som denne krever normalt en del tillempninger, men Petter har faktisk fulgt oss uten en eneste pute under noen av hans to armer. I tillegg er det kjempearti at gode venner tar seg tid til å følge oss noen dager.

Noen hundre meter etter at vi forlater hytta passerer vi forøvrig norges midtpunkt målt etter landmasse.

Vi skal møte Inger og Jørgen om noen dager, og har bommet litt på tiden. Dag 101 blir derfor stående som den største kraftanstrengelsen hittil.

Vi ligger en dag bak skjema for å ende ved Teveltunet 10 oktober. Vi har lagt en plan for å ta det inn over noen dager. Det vi ikke har regnet med er kombinasjonen av at vi er sterkere i bena og omsider kan følge merket rute igjen. Været gjør sitt til at småpausene ikke er like fristende som tidligere. Vi starter å gå klokka ni, og før vi vet ordet av det har vi tvunget oss frem gjennom myra og står ved Skjækerdalshytta. Da har vi gått i tre og en halv time og spist 1,6 mil. Vi tar oss tid til lunsj under tak og ser at det er 2,3 mil igjen til Sveet. Klarer vi det?

Halv tre fortsetter vi. Vi stopper ikke for annet enn ei elgku med kalv som står under ti meter fra oss, før vi, litt før klokka åtte, er fremme ved Sveet.

Sveet har egentlig avviklet sin overnattingsordning, men heldigvis får vi låne et anneks der vi kan tilbringe natten.

3,9 mil er bestenotering hittil, spesielt tøft når kun fire av kilometerne er langs vei og vi har måttet vade en elv.

Det koster, men det er utrolig gøy. Også er vi tilbake på skjema.

Vi sendte forresten bestilling før neste depot i dag, og ba om kart over Oslomarka - rar følelse.

6. oktober. Dag 100. Fra myr har du kommet...

Dag nummer etthundrede. Siste biten uten sti. En lang bit. Vær og vind kombinert med mange kokker i orienteringen og mengder på mengder med vasstrukken myr gjorde sitt til at denne dagen skulle bli en utfordring.

Petter går som en mann. Lunsj blir vi nødt til å ta rett etter en kronglete kryssing, forøvrig kryssing nummer to denne dagen. Alle vannveier går store på grunn av det voldsomme regnværet som herjer her dag ut og dag inn.
Friluftsliv med forflytning under forhold som dette blir fysisk, psykisk og teknisk krevende. Myra suger til seg føttene for hvert skritt, vind og regn kjøler ned. Heldigvis, takket være forsiktig behandling, kan vi fremdeles stole 100% på utstyret vårt.

Rett før vi når frem til Sætertjønnhytta støter vi på nok en elv som har vokst seg til en kjempe. Vi bruker ikke mye tid på å vade den. Vi når hytta noen minutter på syv. Mørket faller på mens vi går inn døra.

2,8 mil under de forholdene vi har jobbet i, i dag, er supert. At Petter har klart å henge med har imponert oss, og han selv, med rette.

Etter noen tusen kilokalorier går vi til sengs. Til tross for at det har vært en tøff dag, er det fantastisk å merke at det flytter seg.

Fram!

Begivenhetsrik og våt dag

Fra Holden fjellgård er det ingen standard stimerking mot målet vårt, Gaundalen fjellgård. Derimot står de gamle telefonstoplene der som televerkets svar på varder.
Det var altså bare å følge disse stolpene. Allikevel har dagen i dag, til tross for merket trassé, budt på et par skikkelige våte vad.

Petter følger oss som ingen ting, tross en meget tøff dag i går. I morgen blir også en liten kneik, vi skal gå til Sætertjønnhytta og mye av ruta vil være utenom sti, i tillegg til det ekstremt våte været blir nok dette nok en fysisk krevende dag.

En så lenge er vi trygt forlagt ved Gaundalen. Her ble det badstu, ferske gårdsegg, brød og en utrolig hyggelig kveld. Vi skulle gjerne hatt Fredrik her, det var planen, men han har blitt noe forsinket på grunn av huskjøp hjemme. Forhåpentligvis dukker han opp i morgen.

Vi har det godt på tur!

Mye myr, men godt lag!

Natten igjennom trommet regnet på teltduken, vinden rev og slet. Sven var ute midt på natten for å stramme bardunene. Med en lang marsj forran oss, var vi innstilt på å komme oss tidlig avgårde. Kl 0800 var sekkene pakket, og til vår glede, klarnet været opp.

Dette er noe vi har tenkt til å fortsette med, la det regne om natten, for så å bli fint på dagen..

Vi ble liggende noen km bak planen i går, og satset for fult på å ta igjen det tapte. Etappen i dag endte på 25 km. I våt myr... Petter har vist utrolig god form, ikke minst viljestyrke, og har holdt følge. Dagen i dag havner nok på topp 3 fysisk mest krevende. Noe som har ført til at vi, i skrivende stund, ligger som slakt på sofaen her på Holden fjellgård, hvor vi skal tilbringe natten. Holden er den første selvbetjente hytten vi er innom på turen, og som hør og bør, blir det pannekaker til kvelds!

Rypetallet har steget til 320, og storfugl klokket inn på 11.

Sydover!

Men sommeren var ikke over...

Det hyggelige fjellårdstunet lå å speilet seg i doggen fra en kald og klar natt da Petter sto opp som førstemann og fyrte i ovnen og satte på kaffevann.

Etterhvert som sola fant veien til oss kom det til syne et vær vi forlengst hadde arkivert i sommerarkivet.

Vi ryddet ut og bar overflødig materiell til Petters bil før vi tok ut kurs mot fjellet og satte i marsj. Jo lenger dagen fikk jobbe, jo varmere ble det. Vi koste oss med tidlig lunsj og tyribål.

Deretter var stien slutt og vi var overlatt til kart, kompass og Petters kunnskaper om orientering. Petter ville ha en oppfriskning i kompassets hemmeligheter og fikk dermed ansvaret for å finne vei i vellinga.

Mye myr med masse vann gjorde forflytningen til en tidvis krevende, i tillegg har fjellene her masse tversgående slukter som krever konsentrasjon for å finne de beste traséene.

På bakgrunn av herremåltid med lammelår bakt i grua kombinert med en del godt drikke utsatte vi avgangen noe, så planen for dagen ble avstumpet med noen kilometer. De blir vi nødt til å ta igjen i morgen. Heldigvis vil mye av morgendagen være på sti, noe som gjør forflytningen mer effektiv. Målet er Holden fjellgård der turistforeningen har selvbetjent hytte.

Dagens etappe endte forøvrig på 1,5 mil og rypetallet på gledelige 313.

Turlivet er nydelig!

På engelsk: Back on schedule. Og besøk!

Jøje meg som det regnet, og som det skulle blåse da gitt. Campen vår var på over 800 moh, og da merkes vinden bra, må vite.

Vi hadde planlagt å gå klokka 0800, men kom oss avgårde klokka ni pga været. Turen i dag har vært meget fuktig. Byge etter byge og mye vind, men hele tiden har det avtatt, så vi har ikke klaget.

Etter noen timer ankom vi plassen der vi egentlig skulle hatt camp i går, etter planen. Almdalshytta. Vi spiste lunsj der og hvem skulle trodd, det var dukket opp en bro over Alma. Elven var flomstor, så om det ikke hadde vært for brua, spørs det om vi hadde kommet over.

Vi klarte manøvreringen videre sydover på en grei måte. Myrene og bekkene var overfulle av vann etter alt regnet, men ikke værre en at vi klarte å finne måter å krysse på som holdt skotøyet sånn passe tørt.

Akkurat da vi måtte ta valget om å gi opp sætra der vi skulle møte Petter, eller komme oss ned før det ble mørkt, kom sætra til syne og vi ga gass ned gjennom lyng, myr og granlegger.

Vi tuslet opp til Gressåmoen og bort til et av byggene, der en tynn røykstrime seg opp fra skorstenen. Vi tittet inn gjennom vinduet og fikk øye på Pettet, en lun grue, et lammelår og en herlig bakk full av iskalde bjørnunger.

Kvelden har gått med til å gjøre kål på så mye lammelår vi har klart, prate om alt mulig med Petter og å sortere utstyret og maten som kom med pakken fra Stian.

Sammen med pakken kom også en liten pakke fra Linda, som Sven satt umåtelig pris på, siden Linda ikke kommer opp å besøker oss når Inger kommer ved Meråker.

Vi er mette og fornøyde!

Oss

Vi har gått på en smell.

"Jøje meg!" sa vi da tidspunktet for dagens oppvåkning ble kontrollert. Klokka var over halv ni og vi hadde en lang dag foran oss. Vanligvis våkner vi senest syv.

Vi kjente gårsdagen i hele kroppen. 12-timers dag med gåing, sein kveld og relativt tung pakning.

Ti over halv elleve startet vi å gå. Vi har siden vi startet hatt fast rutine på ca to timer fra vi våkner til vi begynner å gå, så det er ikke bare bare å komme seg av gårde noe raskere.

Det regnet på morgenen, men da vi åpnet døra stoppet regnet og vi har hatt opphold i hele dag.

Vi startet med rett over en mil langs vei. Vi kunne gått hele dagen i marka, men måtte da ha forsert et myrparti på noen kilometer og var redd for at der var for mye vann i dalbunnen slik at vi kunne blitt stående fast.

Etter noen timer på vei spiste vi lunsj og satte i gang med å komme oss oppover i fjellet. Vi gikk inn i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, innviet av Kronprinsesse Mette Marit i 2005.

Samtidig som vi nådde den første toppen kjente vi at kroppene var slitne. Vi var slitne og beina føltes som tømmerstokker. Vi tok et lite øyråd og kom frem til at etter dagen i går hadde vi rett og slett slitt oss ut. Derfor tok vi en sjefsavgjørelse og kuttet seks kilometer av dagens mål. Vi skal fremdeles gå i noen måneder, så her er det bare å lytte til kroppen.

Valget vi tok i dag gjør at vi får en lenger etappe i morgen. Av og til er det allikvel bedre å stoppe opp og hvile før man fortsetter på ny frisk.

Ellers er alt bra. Vi merker forøvrig at mørket kommer raskere enn før, og kommer til å starte dagene en time tidligere fra nå av. Vi er nødt til å ha teltet oppe innen 1900 for å slippe unna kveldsmørke.

Spoten har fått nytt batteri, håper posisjonen vår dukker opp igjen.

Hilsen oss!