Et rykk og noen rein

Etter å ha tørket innholdet i sanitetspakksekken vår, kom vi oss i gang med dagens marsj. De siste dagene har vi havnet en dag bak skjema og vi er lite lystne på å øke forsinkelsen. Motivasjonen var derfor god for et lite rykk.

I Finland er det mange og godt merkede snøscooter-løyper. Den første del av dagen var vi nødt til å følge disse løypene. Desverre er det slik at gode snøscooter-traséer ikke nødvendigvis er gode turstier om sommeren. Etter en god mil i myr er beina ganske møre, heldigvis er det abnormt med store molter. Etter myra trakk vi opp i høyden og ga gass. Terrenget her var så lettgått at vi gikk av stien og over på kompasskurs. Så nå ligger vi ved et knøttevann noen kilometer forbi der vi skulle. Vi er altså i gang med å ta inn forsinkelsen.

Med Enjas forkjærlighet for reinsdyr tar vi henne i bånd når vi ser noen i nærheten. Dette er for å skåne reinsdyrene, men mest av alt for å unngå at Enja, med kløv på nesten 10 kg, skal skade seg.

På grunn av den beskjedne størrelsen på vannet vi ligger ved er dette den første campen der vi har valgt å koke eller rense alt vann. Vi har med vannrensetabletter.

På grunn av at området her i vesentlig grad bærer preg av høyfjellsterreng skal vi også i morgen forsøke oss på å bruke kart og kompass til fordel for merket rute. Planen er å krysse grensen til Sverige ved det Finske stedet Peera.

Lätäseno

Så kom den store dagen. En ting er at vi skulle inn i Finland. En helt annen, og langt vesentligere sak er at vi måtte krysse Lätäseno, et voksent vassdrag som strekker seg flere mil langs grensa. Å krysse denne elven har vært forutsetningen for at vi skulle kunne velge den ruta vi har valgt.

Fact: dette er midt i villmarka. Det finnes ingen broer. Vi har totalt rundt 60 kg utstyr og mat med oss, pluss oss selv og en hund på rundt 40 kg.

Vi har brukt time etter time på å studere kart, vi har spurt alle kjentfolk vi har møtt hvis vi ikke fant en plass å vade - måtte vi svømme. Det var ingen plasser å vade de stedene der det kunne vært aktuelt gikk elva så stri at det ville ha vært idioti.

Vi endte opp på motsatt side av en nedlagt, finsk grensestasjon, her måtte kryssingen skje.

Etter å ha vurdert distansen over vannet, vårt eget utstyr pluss en hel del planlegging av diverse handlemønster satte vi igang.

Vi ville bygge en flåte til sekkene, svømme de over - og så dra tilbake å hente Enja (som ikke er plagsomt svømmedyktig). Av eget utstyr som kunne hjelpe oss hadde vi ca 20 m fallskjermline, en god del vanntette pakkposer, en sjettedels rull med duct-tape, liggeunderlag og hver vår kniv.

Resultatet ble en flåte av bjørk på ca 150x70 cm med liggeunderlagene ducttapet fast under som ekstra oppdrift. Sekkene og Enjas kløv ble plassert oppå mens mygg og knott fulgte nøye med. Deretter var det å gi gass.

Etter litt iherdig svømming nådde vi finsk side.

Heldigvis dukket det opp to finske fluefiskere som hadde noe så hendig som en Allykano med seg, så Enja kunne få båtskyss.

Nå ligger vi mette og varme i teltet, en del av utstyret er litt fuktig, men ingenting som ikke tåler det. I morgen kan vi igjen kjøre på med deilig forflytning.

Ps. Vi har noen temmelig fine videosnutter av flåtebygging og fra turen over elva som vi vil legge ut på Youtubesiden vår så fort vi får mulighet.

2,8 kg og 2,1 mil

Allerede mens vi planla denne delen av turen visste vi at den kom til å bli strabasiøs. Kilometerne kommer ikke like lett her, selv om vi stort sett har fulgt ATV-spor. Terrenget er mer kupert, og i tillegg er det mer myr.

Vi har tatt høyde for dette ved å sette dagsetappene relativt korte. Allikevel ligger vi litt etter. Planen var å ha krysset grense-elven Lataseno i dag. Det blir i morgen.

Vi håper på å gå inn igjen det vi ligger bak skjemaet i dagene som kommer.

Lunsjen i dag ble gjort unna rett ved en av Norges garantert mest avsidesliggende hytter. Vannet den lå ved var et klassisk gjeddevann, og ganske riktig, i sivet nedenfor lunsjplassen vår sto en rugg og varmet seg i det solfylte sivet.

Den var helt uredd og vi kunne stå en meter ifra den å prate uten at den brydde seg noe videre. Roar besluttet å bedrive litt sportsfiske og ikke lenge etterpå kjørte han gjedde. Vi hadde den kjapt oppe på land til veiing, 2,8 kg, før den fikk fortsette sitt liv på grunna.

Etter pausen gjorde vi et godt rykk som resulterte i en sluttdistanse på 2,1 mil, og ligger nå godt innenfor rekkevidde av Lataseno og finskegrensa. Vi hører sågar finske stemmer på radioen.

Bål!

En slags flue, ikke vet vi hva den heter på latin, men den er av fasong lik en flue og ganske kompakt. Her kaller de den for knott. Det vil ikke si at den vesle knotten vi er vant med sørpå ikke finnes her i nord, her finnes alt.

Sola har ligget rett bak et forholdsvis tynt skydekke, det har vært varmt. Distansen i dag landet på rundt 1,5 mil, vi hadde planlagt å gå litt lenger, men valgte høyde, røye og bålplass ved vannkanten i stedet. Vi angrer ikke ett sekund.

Kartene inn mot Finnland har vist seg å være tidvis foræderiske - stier kommer og går, noe som har bidratt til å øke dagsetappen og å gi noen ekstra bekkekryssinger.

Til tross for litt mygg, knott og ekstra kilometer - da vi så plassen vi ligger ved nå, visste vi at vi hadde kommet riktig sted.

Sven fyrte opp bålet mens Roar raskt fikk opp teltet. Dette ble turens første, skikkelige bålkveld. Tidligere i dag stoppet vi en halvtimes tid og rasket med oss et kilo molter. Det har angivelig ikke vært så mye molter, som i år, siden sekstitallet.

Roar tok gullmedalje i dag da han bød på pannekaker med rørte molter. Når han i tillegg disket opp med lokal spekepølse, Nordkappsalami, og en utsøkt single malt highland whiskey... Ja, det var bare å ta av seg hatten. Vi satt rundt bålet og bare koste oss. For å bidra dro Sven opp to pene røyer som vi røkte over bålet.

Å kunne ta seg tid til en sånn kveld gjør at turen blir den vi ønsket oss. Vi er meget fornøyde når vi nå kryper i posen.

I morgen bærer det videre mot Finland, dette blir spennende.

Enja synes forresten at spekepølse er en nydelig rett, og det var like før hun stakk av med hele kjøttstykket. Hun er ellers i godt humør, dreper lemmen over en lav sko og legger seg gjerne oppå bålet om hun får lov til det.

En fin tid på Arctic motell og camping

I dag fortsatte vi sydover, med en hvile/organiseringsdag i går var det godt å fortsette i dag.

Vi har altså bodd to netter i campinghytte. Arctic motell og camping har vært et perfekt sted å forbrede neste etappe. Vi har blitt kjørt til og fra butikker, fått disponere lavvu til grilling og fått masse tips om veien videre. Pluss en del gode historier rundt bålet om kvelden.

Neste etterforsyning er altså i indre Troms, nærmere bestemt Altevassdemningen og Bardufoss. Det gjør dette til en av de mer interessante og utfordrende etappene av turen. Når det gjelder den jevne Norge på langs løypa, så går den enten kun i Norge, eller inn i Finland og Sverige mot Kilpisjaure.
Vi har valgt å trekke en god del syd for disse rutene, det innebærer at vi kommer inn i områder hvor få legger turrutene sine. Vi har nok definitivt ikke valgt minste motstands vei, og håper at vi får betalt i sjeldne opplevelser.

En naturlig følge av dette rutevalget er at sekkene våre er rimelig spekket med mat, og vektmessig nærmer vi oss nok det vi har satt som maksgrense (30kg). Det viser seg også ved at dagens etappe ble på 1,35 mil. Heldigvis blir jo sekkene lettere for hver dag, så det er bare å gi gass.

Myggen har vært tidvis plagsom i dag, men knotten, altså den blodsugende flua her oppe, er faktisk ganske mye værre. De er langt mer agressive og elsker øyne, nese, munn og ører. Heldigvis har vi hatt litt vind i dag. Det er også meldt flom i Finnmark, så vi er spente på kommende passeringer av vassdrag.

Kauto...

Akkurat nå ligger vi i en liten campinghytte og har akkurat sittet i en diger lavvu og drukket bålkaffe fra furubål, spilt kort og spist fantastisk spekemat. I tillegg til å ha pratet med nye, hyggelige folk.

Tar det hele fra starten. Målet i dag var altså Kautokeino. Dit var det rett over to mil, så distansen var levelig. Vi startet forflytningen rundt halv tolv, og gjennomførte stans og ett minutts stillhet klokken tolv, sammen med resten av landet.

Ca 1 mil nord for bygrensa sto det et digert skilt med "pølse" og "wurst" på. Vi var ikke vonde og be og tok en liten omvei. Dette endte med en hyggelig prat med en bonde og pølsemaker som laget noen fantastiske spekepølser. Vi kjøpte med oss noen snabber, som garantert vil skape høytid i teltet. I tillegg spurte vi litt om ruta videre og hva han trodde kunne være smarte veivalg. I den forbindelse dukket navnet på en lokal campingplass opp, der en av innehaverene kanskje kunne vite noe. Vi bestemte oss derfor for å campe der.

Deretter var det stort sett å følge landeveien inn mot Kautokeino. Byen har forøvrig over 3000 innbyggere og anses for å være den samiske kulturhovedstaden.

Noe av det første som møtte oss var fastfoodrestauranten PitStop. Så da ble det reinsdyrrullekebab på Roar og calzonen "Ubåt" på Sven. Da vi ventet på maten traff vi på en hundekjører fra Målselv og fikk oss en hyggelig prat med et tilårskomment par fra Folldal. Maten var utrolig godt egnet for landstrykere som oss og det var flaut å innrømme at porsjonene var så store at begge måtte gi tapt i forsøket på å fullføre måltidet.

På vei videre gjennom byen stakk vi innom og sjekket at posten vår hadde ankommet, og det hadde den. Vi skal hente den i morgen.

Sven var nødt til å senke farten noe den siste strekka grunnet et nytt og interessant gnagsår, et stykke nord for føttene, men økte tempoet så snart han fikk til et ganglag som innebar minimal bevegelse av alt over knærne.

Litt senere hadde vi ordnet oss med en hyggelig campinghytte og innlagt strøm slik at vi kunne lade mobiler, kameraer etc.

Midt på campingplassen var det satt opp en diger lavvu og der var det servering av bålkaffe. Etter litt kom praten i gang. Det viste seg at vi fikk snakket med en av Finnmarks piloter, en meget trivelig pensjonert tømrer fra Kampen og jammen dukket ikke kusina til Thomas Marshall opp også. Thomas Marshall er en god venn av oss og firmaet hans, Marshall Carservice sponser turen vår, så dette var et ganske vilt sammentreff.

Kort og greit en begivenhetsrik dag.

Roar og Inger har forøvrig feiret 2 års bryllupsdag mandag. Håper Inger har hatt en fin dag, på ferie i Tyrkia.

Tøffinger på sykkel.

Etter noen dager med ingen eller lite forflytning følte Sven seg pigg nok til å fortsette med normalt tempo.

"Alle som har hatt noen netter i telt vet at å ligge febervarm der inne ikke er ideelt. Når teltet i tillegg er 38 grader inni, føles det ganske tafatt å ligge med ullstilongs og ullgenser på, inne i soveposen og fryse. Grunnen til at jeg ble dårlig er nok rett og slett at jeg var uforsiktig og gikk uten caps og uten solfaktor en hel dag ned mot Masi. Etter en hviledag forrige dagen, og en kort etappe med overnatting under tak natt til i dag er formen betraktelig bedre. Matlysten er heller laber, men på opptur." Sven

Biggelouppal-stua, der vi lå natt til i dag er forøvrig en stor gård. Den har tidligere vært en del av kjeden med statlige fjellstuer.

Det hyggelige vertskapet kunne fortelle at hele stua og alle bygg på plassen ble brent til grunnen av tyskerne i 1945. Interessant var det også å prate med en av de andre gjestene, han fortalte at han hadde et helt spesielt forhold til hytta fordi han hadde bodd i Kautokeino fra han var liten og da tyskerne startet evakueringen av Finnmark hadde han og følget han var en del av blitt innlosjert på denne stua i en uke, før de ble loset videre til Alta for å bli lastet ombord på en skute der.

Ellers har vi fulgt gamleveien, som ble brukt til evakueringen av Finnmark, i dag. Det har gjort at vi har flyttet oss gode 2,6 mil. I tillegg har vi blitt passert av en del syklister som deltar i et sykt sykkelløp. Vi må bare oppfordre til å sjekke ut www.offroadfinnmark.no

Nå ligger vi i overkant av 2 mil nord for Kautokeino. Sven forsøker seg på å spise.

Ellers hører vi mye på radio og snakker mye om grusomhetene som har skjedd.

Tankene går til alle berørte.

Biggelouppal

Etter en hviledag i går, da Sven lå dårlig, og Norge likeså, bestemte vi oss for å forflytte oss noen kilometer i dag. Sven er fortsatt ikke helt i slag, tom for energi. Etter en snau mil kom vi til et nydelig tun, som viste seg å være en tidligere Statens fjellstue, Biggelouppal. Her var det folk, og rimelig rom å leie. Vi sjekket inn, for å få oss en god natt søvn, og forhåpentlighvis sette avgårde mot Kautokeino, friske og raske i morgen.

Det føles litt ubetydelig å skrive i dag, våre tanker går til de pårørende etter terroraksjonen.

Tvungen hviledag og sjokk

I natt har Sven sliti med feber, slik at dagen i dag ble hviledag. Vi satser på å fortsette i morgen.

Ellers er nyheten om hendelsene i Oslo og Utøya nådd oss. Tankene går til alle de pårørende og skadde.

Sendt fra min iPad

Oves Varesenter, Masi

I dag gikk vi ned fra vidda og inn i Masi. En hyggelig liten bygd med over 90% samer og en butikk. Med andre ord, en opplevelse for oss søringer. Sola bakte i hele dag, og det var rimelig fantastisk å kunne meske seg med is og annet knask. Etter ca to timer på benken utenfor Ove's fikk vi pratet masse med de lokale og proppet i oss av lefse, plommer og brus.

Nå har vi gått noen kilometer ned i veien og lagt oss til på en halvøy like ved der elva Masi renner ut i Kautokeinoelva.

Pølsefesten er over og Sven har akkurat kommet seg etter det som må ha vært et form for solstikk. Temperaturen i teltet har sunket fra slitsomme 28 gr til komfortable 18 gr.

Roar, som var i form til å fiske, kom forøvrig slukøret opp fra elva etter å ha hatt opptil flere abbor etter sluken sin.

I morgen skal vi vekk fra hovedveien igjen, det gleder vi oss til.

To molter, tusen mygg og et digert fly

Dagen startet med nydelig vær, og en høneblund utforbi badstuen, bedre kjent som teltet. Fikk med oss på sveiveradioen at vår kjære kronprins fyller år, gratulerer så mye!
Vi summet oss, pakket camp, og satt avgårde. Etter en snau km måtte vi forsere en elv, akkurat litt for dyp til å beholde fjellskoene på. I det Roar var kommet over, settes de i gang et fyrverkeri av forbudte gloser i det Sven har klart å miste en av støvlene sine i vannet! Så mye for å ta av seg på beina.

Like etter forseringen støtte vi på turens første modne molter, søte og deilige! Det ble et helt moltebær på hver, en forsmak på hva vi har i vente de neste ukene.

Rypene vi har sett ila dagen, har prøvd en ny taktikk for å forbli usett, nemlig å gå pent og rolig - liste seg. Taktikken slo feil i det Enja så dem.

Lunsjstoppet ble tatt ved et vann som vi hadde stor tro på. Litt myggfullt, men ellers greit. Etter noen kast uten hell, kom et tysk Herkules dundrende over oss i 50 meters høyde! ...Invasjon??Roar fikk kastet fra seg stanga og knipset noen bilder av begivenheten. "hvis ikke dette gir fiskelykke så vet ikke jeg" sa Sven, og kastet ut en kobberfarget spinner. Spinneren fløy pent ut, dessverre med røket sene. Sven så oppgitt utover, mens Roar, som ikke klarte å dy seg, lå og skogger-lo i myra.

Resten av dagen ble preget av noe regn, og mengder av mygg og småfluer. Vi campet i det Tor med hammeren begynte å lage ugang, kom oss i teltet akkurat i tide. Dagens etappe ble på respektable 2,2 mil, det er meget bra med tanke på været vi har hatt i dag. Herfra er det 0,8 mil til Masi, så dit går turen i morgen.

Hørte akkurat på nyhetene at Edvald dro etappeseier i dag, og tenker at jammen ofrer vi en del ved å være her ute, vekk fra TV :)

Romerikinger langs hele Norge
En strømling + en eidsvolling = hele Norge på langs. Sven Pettersen og Roar Bergheim skal gå fra Nordkapp til Lindesnes på fem måneder.

Sven og Roar ble intervjuet av Romerikes Blad.
Les hele artikkelen: http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5675463.ece

Kjenninger fra Østlandet

Vi har blitt godt vant etter noen særdeles bedagelige hviledager. Selv om "ferien" er over, brukte vi litt tid på å komme i gang i morges. Det fine er at vi har hatt frokost klokka 10 hver dag på Jotka, slik at dagen begynner litt tidligere enn før.

Terrenget her ved Iesjavri og sydover bærer preg av noe mer vekster, men ingen krappe stigninger. Her er det sandvoller som er enkle å forsere. Når det i tillegg er en ekte 4-hjulingsløype vi går på, spiste vi 2,5 mil i dag uten problemer.

På toppen av det igjen var det bett ved vannet vi slo camp ved. Kanskje ikke den fisken vi drømte om, men ikke så værst. Sven tangerte sin gamle harr-rekord og knuste sin gamle abbor-rekord. Tilsammen tre pene harr rundt halvkiloen og en abbor på ditto halvkilo.

Vi gleder oss til fortsettelsen og er ganske spente på naturen såvel som Masi og Kautokeino.

"Fram"

Etter de første ukene av turen var vi usikre på hvordan Enja egentlig har taklet turen. Heldigvis har vi alliert oss med en utrolig kunnskapsrik veterinær, Thomas, som vi konsulterte med.
Enja viste tegn til å være halt og stiv den første uka. Hun har også vært litt sår på potene, fått tusen myggstikk på snuta og rund øynene, i tillegg til å bli litt tynnere.

Enkelt og greit var svaret fra veterinæren at slik vi bruker Enja er det ikke unaturlig at hun har vært litt støl og stiv. Potene bruker 2-3 uker på å herde seg, og vil mest sannsynligvis bare tåle mer og mer. Den samme tiden trenger metabolismen på å stabilisere seg, derfor er det naturlig at hun blir slankere før hun blir sterkere og legger på seg mer muskler. Vi har gitt henne mer mat enn det veterinæren har anbefalt, så hun skal ha plenty å bygge på. I tillegg sper hun på kostholdet med lemmenbuffet hver dag.
Mygg er nok en utfordring hunder har,og vil ha. Vi skal allikevel forsøke å krympe problemet ved å gi henne dyre-myggmiddel når vi kommer til Kautokeino.

En ting er sikkert, når vi tre igjen satte kursen sydover var hun i tidenes humør. Vi er sikker på at vi har gjort en smart beslutning i å beholde trekløveret inntakt.

Utover dette kan det nevnes at vi gjorde et ganske fyldig intervju med Romerikes Blad over telefon i dag, så følg med i avisen.

Farvel Linda, farvel Inger, farvel Jotka fjellstue

Noen styrkende hviledager med godt selskap, fine opplevelser og fantastisk mat og service er over.
Jotka fjellstue kan på det varmeste anbefales for alle som er glade i det gode liv, godt fiske, god mat og hyggelige mennesker.

Til informasjon er fjellstua egentlig lett tilgjengelig - fly til Alta og bli hentet på flyplassen. Er ikke mer enn fire timer reise fra Gardermoen. www.jotka.no

Når det gjelder våre planer fremover så bærer turen til Kautokeino der neste etterforsyning venter. Vi gikk fra Jotka så snart jentene var på vei mot flyplassen, ca 0,7 mil senere ligger vi i teltet og er godt i gang igjen. Dette blir en kort etappe på ca en uke. I morgen skal vi gå mot Iesjavri, Finnmarks største vann, og vil nok ha camp et sted ved sydsiden der.

Ja!

Under en koselig tur, som endte på et høydedrag med utsikt over Jotka og innsjøene rundt, fridde Sven til Linda og fikk JA.

Besøk og hviledager

Dagen rant. Vi pakket sammen teltet og fikk oss to rom inne i hovedhuset på Statens Fjellstue Jotka. Vertskapet på Jotka, Lisa og Steinar gjør en kjempejobb. Kjempefint er det her. Etter noen timer kom jentene fra Alta.

De hadde vært ved butikken og kjøpt med en del godt øl, i tillegg til snop og noe god ost.
Når vi i tillegg til dette kunne nyte mat ved Jotka som var perfekt var alt supert. Vi fikk ferskt, hjemmebakt brød til lunsj og ekte Finnbiff til middag. Til dessert vanket det Trollkrem. Vi spiste alt. Dette er en fin plass.

Etter en god natts søvn og en flott frokost lånte vi kanoer og dro på tur gjennom tre van , forbundet med håndryddede kanaler. Etter litt klatring kunne vi skue utover Altavassdraget og nord-Europas største Canyon.

Nå venter vi på middag. Rapport kommer. Følg med.

Veien til Jotka

Første dagen på vestsiden av Stabbursdalen startet med litt klassisk feilgåing. Kompasset vårt totalhavarerte allerede ved forrige depot Russenes. Derfor gikk vi vest-nord-vest, i stedet for vest-syd-vest. Det var en ganske grei nedtur på en dag der vi skulle gå lenger enn vi pleier.

Etter en natt ved det som må være Finnmarks eneste fiskeløse vann - Fant vi oss selv i teltet. Vi hadde bestemt oss for å ta et skikkelig rykk mot Jotka, slik at vi skulle være fremme dagen før jentene.

Vi var fremdeles i området Stabbursdalen, ganske langt nord i Stabbursdalen. Vi regnet den effektive distansen ned til Jotka som i overkant av 3 mil. Når en skal forflytte seg denne strekningen er man nødt til å gjøre mye av det utenfor sti. Vi planla å bruke båtene i stor grad. Syd i Stabbursdalen er det flere vann som strekker seg sydover, blandt annet hovedkilden til Stabburselva, Stabbursvannene. Ved å padle sparer vi masse energi - omstendighetene gjorde det midlertidig ikke så lett å følge planen.

Vi gikk noen korte kilometer til det første vannet. Frisk bris i feil retning gjorde at padling ikke var fornuftig, vi gikk i stedet.
Neste vann var samme sak.

Ved det tredje vannet hadde vinden dreid til vår fordel, så Nordre Stabbursvann forserte vi med båt. Halvveis rastet vi ved en fantastisk flott hytte, kalt Blåsenborg.
Siste halvdel av vannet ble Enja med ombord hos Roar for å spare potene hennes. Hun hadde fått enkelte små sår under potene og vi ville spare dem mest mulig ved at hun skulle slippe å løpe langs vannet.

Å padle med Enja går greit ved mindre kryssinger, men å forflytte seg på vann, med Enja, er ikke spesielt effektivt. Derfor ble det nesten tre mil til fots i terrenget før vi tuslet nedover bakken mot et herlig tun - Jotka. Vi fikk opp teltet og sovnet i rekordfart.

For en dag!

Våknet opp i hytta vår og var på beina tidligere en vanlig. Vi startet å gå 1115, noe som er en god tid. Planen for dagen var å krysse Stabburselva, for så å gå hele fjellpartiet i midten på skrå sydvestover og til slutt bruke båtene til å komme oss over Stabburselva igjen før vi tok kvelden.

En ting skal være sikkert, brua som var merket på kartet vårt var det bare en liten øyebolt igjen av. Saken var altså klar. Det ble kryssing med Packraft. Når vi først sto ved en flott kulp i en av Finnmarks beste lakseelver, måtte vi prøve lykken. Det endte med tre fine ørret.

Så ble båtene luftfylt. Før vi la i vei bestemte vi oss for å rafte litt, med det resultat at begge herrene fikk bevist overfor seg selv og hverandre at rafting, det har vi ikke kjempepeil på. Begge gikk rundt etter tur.

Plan B og Ivarstuen

Planen for dagen var altså lagt. Gå noen kilometer til et langstrakt vann ved navn Coalbmejavri, padle det til den vestlige enden, deretter 3 km til fots, og så padle Leaktojavri så langt syd vi kom. Deretter skulle vi fortsette til fots så lenge vi gadd, og slå leir - vi ville nesten ha spart en dagsetappe.

Selvfølgelig hadde vi en litt klammere plan B på lur, og da det lynet og tordnet så lemmen og lav skvatt til alle kanter, ble det plan B. Vi gikk derfor til fots, nesten rett sydover til vi entret Stabbursdalen nasjonalpark. Vi har ikke støtt på den enda, men gleder oss til å se verdens nordligste furuskog.

Det ble altså en god gammeldags fotmarsj i dag. Vi har tatt inn på den vesle hytta Ivarstuen. Et lite tun med en knøttehytte og utedo, drevet av Statskog. Hytta skal tydeligvis rustes opp, for inne i hytta fantes både maskineri, isolasjon og plater. Utenfor lå en del materialer.

Mygg

Vi har i dag hatt med oss en gjeng av ihuga fans. Da vinden bestemte seg for å ta seg litt sommerferie fikk vi møte Myggleif, Mygghans og alle de andre i fanklubben vår. Vi kombinerer MyggTrygg-jakkene våre med myggmiddel for å holde dem på avstand. Når de ikke får lov å sitte i ansiktet eller på hendene og suge i seg godsaker fra underhuden vår, har mange av dem valgt å benytte capsen til Sven som VIP-tribune.

Vi føler at vi kan si vi omsider har møtt Finnmarksmyggen. Vi venter spent på fortsettelsen.

Båtglede

I dag har vi tilbakelagt ca 2 mil. Det artige er at rundt 1,1 av dem er med båt.

Vi startet dagen med at Roar klokket inn varmerekord i teltet, 37 gr. Deretter pakket vi sammen sakene våre og forserte en arti fjellformasjon med et falkepar skrikende over hodene våre, de hadde sikkert rede ett sted i nærheten.

Så kom vi til første vann vi skulle padle. Og i samme sekund som Sven sa "nå gleder jeg meg!", buldret det i torden og lynene gnistret. Typisk. Vi ville ikke ut på vannet som levende lynledere. Men været skifter fort her og etter 15 minutter med et absurd regnvær kunne vi gjøre båtene sjøklare. Det hele tok 10 minutter, også var vi på vannet.

Solskinnsdag

Etter å ha revet camp fant vi til alles glede at selv om vinden var 25 gr og generell temperatur bikket 30, så var det nok vind til at vi ikke trengte å bry oss om insekter mens vi gikk.

Utfordringen i dag har vært varmen i seg selv, og det å få i seg nok væske. Heldigvis er det såpass rikt på småvann her at med litt finorientering har vi klart å ha vann tilgjengelig med jevne mellomrom. Nok til at det har vært forsvarlig med forflytning. Enja drikker bra, så lenge vi passer på henne. Hun har forøvrig klare preferanser og foretrekker å spise snø fra de få fonnene som er igjen etter vinteren.

I det vinden roer seg er det tusen milliarder mygg som ligger å venter på oss. Derfor ligger vi i teltet selv om det er gresselig varmt.

I kveld skal vi også kjøle oss ned med to halvlitere Mack Sommerøl, som ligger til kjøling i en vannvei nedenfor teltet.

Bildet viser Sven som viser litt av matpakken ingen kan ta fra ham. Han snakker også i telefonen med Stian, som er grei og gjør klar de neste etterforsyningspakkene til oss.

En slags hviledag

Vi trengte en dag i ro, og hadde planlagt med at en dag mellom Russenes og Jotka kunne være hviledag. Så i dag har vi ikke forflyttet oss.

Når det er sagt har ikke dagen hvert helt uten begivenheter.

Etter at vi kom frem i går flata vi helt ut. Men da Sven skulle opp å late vannet i femdraget, og så at vi hadde lagt oss ved rene oppdrettsanlegget ble iveren for stor. Det hoppet og spratt og glimtet i ryggfinner over alt. Ørret! En flott 300 gr ble resultatet.

Vi sov litt til, og våknet til dette...

"Så dere har ikke gass...?"

Har skjedd litt, så stålsett deg for et langt innlegg...

Denne dagen har vært en lang og innholdsrik dag. Våknet til knallvær og gikk tidlig avsted de 7 km til "Lind og sønn", butikken der vi skulle hente depotet vårt. Etter en bom, som resulterte i iskrem, var vi vel fremme. Vi hadde planlagt en stopp på rundt fire timer, slik at vi kunne lade utstyr, sende noen mail og ta noen telefoner. Samtidig fikk vi fylt opp fiskeskrinene våre, som nord-Finnmark har tømt sakte men sikkert.

Sven gikk hardt løs på bakevarene og holder turens forløpige rekord i antall Li-lefser, 11 stk mot Roars 4. Vel og merke etter først å ha gaflet i seg et wienerbrød.

Pakkene med mat, båter og hundefor var kommet. God stemning. Så var det bare å handle litt før vi kunne slappe av med Touren streamet via mobilnettet til iPaden.

"Vi skulle gjerne hatt litt gass til primusen."
"Det har vi ikkje... Men de har sikkert i Skaidi, bare litt over halvtimen å kjøre, bare en fjellovergang!"

Vi har vurdert opp og ned og i mente, og kommet frem til at multifuelen ble hjemme til fordel for en ny og fancy gassbrenner. Det er vel og bra, men vi så lenge og vel på alt det drivstoffet vi kunne ha puttet på multifuelen.

Likefullt, vi har gassbrenner og vi eide problemet. Litt omstilling der og litt oodaloop der så kom vi i prat med en utrolig hyggelig taxisjåfør fra Skaidi taxi. Han het Skule og sa seg med en gang villig til å hjelpe oss. Han skulle bare kjøre en tur til Havøysund først, det tok en time hver vei.
Ok. Så dro han. Lang historie kort... Vi ringte Coop i Havøysund. De hadde gass. Så skaffet vi nummeret til Skule, ringte han, og Skule handlet primusgass til den store gullmedaljen for oss.

Da så Skule kom tilbake, Edvald hadde tatt sin første etappeseier og vi hadde spist oss gode og mette, pakket vi sekkene og la i vei videre. Vi hadde nemlig sett oss ut et ganske stort vann et stykke unna der vi skulle ha hviledag.

Det viste seg at 5 ting skjedde: vi var tre timer forsinket, sekkene var mye tyngre, vi hadde allerede gått over en halv mil, myggen kom og terrenget var mye tøffere en vi hadde ventet.

Nå ligger vi i teltet, ganske slitne, ved et lite vann,en lite stykke fra det opprinnelige. Men alle er i godt humør. I morgen skal vi ha første, velfortjente hviledag. Gled dere også til bilder fra test av båter!

Om du ser raskt på bildet kan det virke som Sven har kontroll på orienteringen... Men ser du nøye etter... Vurder selv.

Fra fjell til fjord

I dag var altså planen å posisjonere seg for uthenting av pakke med etterforsyninger. Våknet til vind og kaldt vær, som gradvis utviklet seg til å bli den beste dagen så langt. Etter å ha krysset et av de beryktede reingjerdene kom vi frem til en liten hytte. Roar lovet hygge i solveggen, og det ble det. Hytta viste seg å være en åpen koie. Inni koia var det ovn og en seng, selvfølgelig med en reinfell på. Ingen av oss følte for å ligge i den sengen, men ovnen ble brukt til litt matlaging og kaffekoking.

Etter rasten har dagen vært en eneste stor nedtur, i den forstand at vi har forsert et belte av småbjørk og endt opp en del høydemeter lenger ned, ved Smørfjordens bredd.

Vi ligger nå perfekt an for å gafle i oss alt av nybakst på Russenes, og for å hente ut båtene våre. Vi er meget klare for dorging. I tillegg skal vi sende hjem litt utstyr slik at ikke vektforskjellen blir for stor.

Dagen i dag endte på effektive 2,4 mil. Dette er vi meget godt fornøyd med, spesielt med tanke på at alle 8 bena er i godt slag.

Solskinnsdag

Våknet og kastet oss ut av teltet. Noen dyppet seg i nærmeste vann, og andre gikk så langt som å ta en dukkert i det fine været.

Solen bestemte seg for å steke i dag. Vi har benyttet godværet til et lite rykk, vi har gått i overkant av 2 mil. Vi har tatt oss noen gode pauser og fått testet fiske, uten noe voldsomt resultat. Røye på 550 gr er altså fremdeles bestenotering. Vi ligger nå igjen litt foran skjemaet og gleder oss faktisk til å hente båtene våre ved Russenes.

En røye til besvær...

Vi lå altså ved et spennende vann natt til i dag, og da morgenen brakte sol visste vi at vi ikke skulle rikke oss før røyefar var blitt fristet til å bite på vår krok. Og ganske riktig, etter litt posisjonering og noen prøvekast satt første fisken på. Sven var førstemann ut til å lande en flott kondisjonert 500 grammers, Roar hadde en tilsvarende som glapp, men fikk opp en litt mindre en etterpå, som plaster på såret.

Vi møttes ved teltet for å gjøre klar til en herlig fiskefrokost, men da vi skulle sløye fant vi hele bukhulen full av fettklumper. Det virket rett og slett som om go'røya mi hadde en monstersvulst. Alt av innvoller, hjerte, magesekk og lever var kapslet inn i dette merkelige fettvevet. I tillegg, da vi i vitenskapens navn delte fettklumpen på tvers, tøyt det orm ut av magesekken.

Vi tok bilder av det, og bestemte oss for å drøye røyefesten. Roars lille røye hadde noe av de samme klumpene i magen. Sven kastet noen ganger til og dro opp en ny røye på rundt halvkiloen, også den hadde tilsvarende fettvev i bukhulen.

Kan noen hjelpe oss med hva det kan være, så skriv en kommentar. Fiskene så forøvrig perfekte ut ellers.

I dag har vi tilbakelagt ca samme distansen som i går. Har sett tre ryper, noen tonn med lemmenbæsj og to lemmen. Sola forsvant så nå venter vi på at vinden skal løye slik at vi kan friste lykken ved dagens vann.

Røya under har vi akkurat disikert og tømt for orm og "svulst". Den er jo vakker...

Lys i tunellen

Dagen i dag markerte et slags skille fordi vi gikk fra Magerøya til fastlandsnorge. Nordkapptunellen viste seg å være noe for seg selv. Det er hvertfall første gang vi har vært på 200 meters dyp og har jobbet så hardt for det. Begynner å skjønne hvilke påkjenninger styrepultoperatørene må takle. (den var kanskje vel intern, men vi syntes det var ganske gøy og sjekket selvfølgelig tett hele veien ned i dypet).

Nordkapptunellen er mellom 7 og 8 km lang, egentlig en rett strek men altså med en total høydeforskjell på 424 m og stigning på 13 gr. Vi klarte å holde nesten 3 knop gjennom hele og var godt fornøyd med det.

Da vi kom ut på andre siden trakk vi opp i høyden og vekk fra vei igjen. Det var deilig. Nå, etter ca 2,2 effektive mil ligger vi, ganske mørbanka, i teltet. Alle er forøvrig enige om at det er en fin dag. Vi ligger forøvrig ved et meeeget spennende vann, som vi skal teste senere. Tvi tvi.

En liten passasje til slutt om turens førstedame. Enja har vist seg som noe i nærheten av en perfekt turhund. Vi har passet godt på henne, sjekket potene spesielt og ellers jobbet med å få i henne nok væske. Dette går som en lek. Potene ser nye ut, faktisk er det Sven som har brukt mest av potekremen. Enja spiser bra og drikker masse, logrer hver morgen og kveld, sover som en stein og stiller seg villig klar når hun skal kløves opp. Prima. Hobbyen hennes med å gjete reinsdyr måtte vi nok dempe litt, så hun går i bånd når de er i nærheten, ellers går hun stort sett løs og holder seg innenfor 3 meter av oss.

Bildet viser Roar og Enja som ser lys i tunellen.

Tidlig kveld

I dag, rett etter oppbrudd, krysset vi 71 gr nord. Etter ca 5 km i terrenget og tilsvarende distanse langs vei endte vi dagens etappe noen hundre meter fra Nordkapptunellens nordre innløp. Å gå nesten 8 km under vann er arti, men vi kan spare oss for trafikken. Derfor står vi opp tidlig i morgen, og satser på å være ute av tunellen, på sydsiden, i 7 draget i morgen tidlig. Deretter skal vi forsøke å komme oss opp i høyden, ca 200 høydemeter, for så å gå noen kilometer til sydover.

Gledelig er det å se at Enja så langt koser seg uten tegn til skader. Potene er hele og fine, og drikker hun masse.

Var forøvrig ferdig med første kart i dag. Alt vel.

Ny stang nye muligheter...

I dag morges var mr. Pettersen tidlig pån og tok bussen inn til Honningsvåg der han fikk tak i ny fiskestang. Den oprinnelige BeastMastern ble fjernet fra pakningsplanen i kraft av terrorloven på Flesland. Ny ForceMaster ga full uttelling med en sykt livlig steike-røye på andre kastet.

Forøvrig kom Roar tuslende fra Laksevatn, et steinkast fra teltet med tre nydelige ørret. Vi kostet på oss fiskelunsj før vi tuslet videre sydover.

Campen der vi bodde natt til i dag var forøvrig den faste sistecampen til 71gr nord.

I dag har vi på nytt flyttet oss ca 1,2 mil, vi ligger fremdeles noen kilometer foran planen, noe som er bra. Noen mindre pyntegnagsår, men ingen ting som generer fremdriften.

Gledelig at vi har dekning, vi har nemlig gått av vei, for første gang på turen. I morgen skal vi forflytte oss til nordenden av Magerøy-tunellen. Gjennom den kan det fort bli litt ekkelt, med mye trafikk, så vi lurer på om vi ikke skal forsøke oss på et grytidlig rykk i overimorgen for å unngå de fulleste turistbusssjåførene.

Takk forøvrig til Middnattsol Camping for kaffe, porselen og god service.

Bildet viser de tre vandrere og Nordkapphalvøya i bakgrunnen.