Målgang

Det tok sin tid. Mange har fortalt oss at de savnet et siste og avsluttende innlegg på bloggen. Her kommer det...

Den 26. november sto vi tidlig opp. Vi spiste frokost, drakk kaffe og forsøkte å nyte dagen.

I god tid før vi skulle ankomme satte vi i marsj.

Etter noen hundre meter passerer vi endelig skiltet som forteller oss at det er en mil igjen til fyret. Her stopper vi opp, tar hverandre i hånda, gir hverandre en klem. Vi klarte det.

I løpet av den siste biten blir vi passert av flere biler fulle av gode venner og familie. Det er vanskelig å ta det inn. Etter ytterligere noen hundre meter bråstopper vi - fyret. Vi kan se fyret, og det er nært.

De siste meterne opp mot fyrtårnet må det mediteres litt så ikke strigråten kommer. Følelsen er merkelig.
Ved Lindesnes fyr er det norske flagg og champagne og siden drar vi ut til Lavoll ved Flekkefjord der vi gjennomfører en riktig ankomstfest.

Takknemlighet er ordet. Turen har gitt oss mulighet til å oppleve hvordan vi selv mestrer en spesiell situasjon over lang tid. Vi har fått møte fantastisk mange mennesker som vi håper å få hilse på igjen. Takk til bena våre, som har båret oss frem alle disse milene. Takk til alle som har vært med oss og gått. Takk takk takk!

Og om det skulle være noen som lurer på å gjøre noe lignende. Den største følelsen var å få begynne å gå. Vi har klart å ha veien som målet, det har gjort vår tur til alt den har blitt!

Tusen takk for oss!

Sven og Roar

Fredag 25. oktober. Mange små mål...

Vi møtte en hyggelig, lokal kar i dag, på veien mot Spangereid. Han spurte hvordan det var å motivere seg for å vandre over store områder som for eksempel Finnmarksvidda.
Svaret er at det har vi aldri hatt behov for - vi svarte at vi har satt oss små mål hele veien, så små at de har vært oppnåelige.

Faktum er at det er delvis løgn. Denne turen har stort sett vært en gave hver dag.

Hvor langt har vi gått totalt har vi ikke nøyaktige tall på, men at det er ca 280 mil er ikke langt fra sannheten. Nå har vi 1 mil igjen. Den milen skal vi gå i morgen.

Fram!

Sponset av Chess

Torsdag 24. november. En måned igjen til Jesu fødsel - halleluja!

Dette skulle være en rolig dag, og deg har det forsåvidt vært. Vi sto opp akkurat når vi følte for det. Egentlig er det jo en seier i seg selv at vi er samkkørte nok til at det går an. Kommer tilbake til det.

Vi sa hade bra til dem vi fikk sove i hagen til. Deretter gikk vi mot kommunesenteret i Lindesnes kommune, Vigeland. Her ramlet vi rett inn på en plass ved navn Spiseriet. Vi klarte ikke å overse juletallerken... Så det var tungt å reise seg igjen etter lunsj. Heldigvis har vi som kjent godt såpass bra tidligere, så forflytningspresset disse siste dagene er passe lavt.

Vi tuslet inn i Vigeland sentrum, handlet litt og begynte deretter å se etter husrom. Vi har lyst til å ha siste natten i telt og derfor var vi litt klare for å tørke litt denne kvelden.

Etter litt frem og tilbake fikk vi en adresse. (Vi må nok si at servicekontoret i Lindesnes kommune kunne lært en ting eller to fra sitt søsterkontor i Tydal).

Vi gikk ned til nevnte adresse og fant oss plutselig i trygg forvaring hos en av Indremisjonens bastioner her på sørlandet - Audnestrand. Her ble vi tatt inn, fikk tak over hodet og mulighet for en dusj. Halleluja! Det var forøvrig full forberedelse til julemesse som skal finne sted på lørdag.

På servicekontoret i Vigeland fikk vi også nyss om at en annen NPL-gjeng, som kom frem noen uker før oss hadde vært "dritt-lei".
Det må være trist å komme frem etter en reise som Norge på langs, og ikke sitte med den følelsen som vi sitter med. En blanding av mestring, vemod, lykke og "no regrets"!

Kommer tilbake med oppdateringer i morgen og i overimorgen, men har lyst å takke alle som har fulgt oss, lagt igjen kommentarer osv. Vi har prioritert det å dele turen mens vi går veldig høyt, og føler at det har fungert tilnærmet slik vi har håpet.

Hilsen oss!

Onsdag 23. november. Deilig mat og hyggelig prat.

Vi forlot det lille tjernet vi hadde sovet ved, og fortsatte langs barnevandrer-stien vi fulgte i går. Det er nok ikke en mye gått sti, for den var nesten helt gjengrodd, men vi fant lett frem fordi den var så godt merket.

Vi slapp oss ned til sivilisasjonen ved Marnadal og gikk sydover til et lite industriområde som heter Heddeland, her var det nemlig markert ut spisested i kartet vårt. Det har vist seg ved flere enn en anledning at den norske hovedkartserien er delvis utdatert - som her, det var ikke tegn til verken butikk, kafe eller gatekjøkken. Det var tid for lunsj og regntungt ute. Så kom vi til et hjørne med en dør. Over døra sto det Mindus. Det så så hyggelig ut der, og derfor banket vi på. Vi ble møtt av en hyggelig kar som het Kåre. Kåre var leder og neste person vi møtte på, Randi, var veileder her. Mindus viste seg å være en del av flere lokale atføringsbedrifter. Kantina var det hvertfall ikke noe å si på, og da vi fikk beskjed om at vi kunne værsågod å forsyne oss - da gjorde vi nettopp det. Brødmat er blitt stor luksus, så dette var stas. I tillegg var det hyggelig å prate med Kåre og Randi, og å hilse på de ansatte etterhvert aim de kom inn til lunsj.

De syntes sikkert det var pussig at noen kunne ha så mye hår i ansiktet og allikevel klare å spise.

En fin opplevelse dette.

Etter lunsjen tuslet vi opp i heia igjen og fortsatte ned til et ørlite gårdsområde ved navn Røksland.

I morgen tusler vi ned mot tettstedet Vigeland. Vi er nå innen en dagsmarsj fra Lindesnes og skal rett og slett bruke de siste timene på bare å ta inn inntrykk.

Forresten - til de som vil og skal være med oss å gjøre ankomsten til fyret spesiell - det er meldt rimelig godt med vær på lørdag, så ta med vindjakke og varme klær!

Hilsen oss!

En dag for oss selv.

Her i Agder skal det ikke stå på folk. Etter en rolig morgen i teltet pakket vi sammen og gikk ned til Kilen. Der var det en ubeskrivelig hyggelig nærbutikk. Vi kjøpte ferskt brød til lunsj, og fikk nyte maten ved et koselig bord som sto i butikklokalene.

Etter lunsjen gikk vi en ny bit og befinner oss nå ved et hyggelig lite tjern. Deilig å få noen timer helt for oss selv også, disse siste dagene.

Målgang er virkelig nærme nå... Det er faktisk ikke mye mer en en mil i luftlinje ned til kysten.

Det ser virkelig ut til at målgang kan bli noe helt utenom det vanlige - Øyvind Lavoll, god venn fra Lavoll utenfor Flekkefjord har invitert til NPL-fest og det er gledelig at vi har satt av tid og rom til å feire litt etter nesten 3000 kilometer.

Fram!

Mandag 21. november. Vi hilser siste fylke velkommen.

Nybakt brød til frokost. Jeg tror vi spiste halvannet brød, det er helt klart bakverk vi savner mest med tanke på mat - så når sjansen byr seg er vi ustoppelige. Og fersk kumelk, rett fra treet (hehe).

Vi takket Tellef og Evelyn så mye for oss og satte av sted.

Etter en times tid krysset vi Otra-vassdraget og fylkesgrensa til Vest-Agder. Det skulle bli noe sånt som fylke nummer elleve. Med litt på og litt av vei i dag klarte vi 2,5 mil før vi kastet inn håndkle.

Vi gikk opp til en gård her og fikk raskt en flott teltplass, kaffe, tilbud om middag og noe så eksotisk som pepperkaker. Familien Smith tok godt i mot oss. Harry, som husbond heter, ringte sågar enkelte aviser. Blir spennende å se om vi får dekning i Agder-pressen.

Vi hilste forøvrig på elg nummer 10 i dag.

Jippi.

Søndag 20. november. En slags brustadbu og nydelige, stekte komper.

Bygdefest krever sin mann. Ved første øyekast var der en frisk og rask gjeng som satt benket til herlig frokost i hovedhuset på Røyland. Det gikk allikevel en ekstra kaffekopp denne morgenen.

I tillegg til sosialt samvær på Ivelandsk vis, brakte natten med seg ekte godvær. Ingen sak å være på tur når solen skinner fra blå himmel. Vi takket og bukket for en virkelig minneverdig dag og overlot Røylenderne til seg selv og sin gård.

Nå gikk turen over heia og ned til Iveland sentrum. Der hadde vi vært så heldige å slå an en god tone med butikkeieren. Derfor kunne vi komme oss inn i butikken og hente ut pakke med de siste forsyningene våre. I tillegg spiste vi lunsj ved butikken. Gårdsbrød fra Røyland - nydelig.

Litt sen avgang og en litt lang lunsj resulterte i at vi endte på 1,8 mil, utenfor gården på bildet. Vi banket på døren i håp om at vi kunne få tillatelse til å slå teltet opp i hagen. Her lukket Evelyn opp. Hun kunne fortelle om et gildt stabbur som sto bak huset, der kunne vi gjerne få bi natten over. Makalaust.

Vi innstallerte oss og gikk opp for å slå av en prat - vips satt vi ved middagsbordet og åt komper, deilige komper. Tellef, som bonden het - og Evelyn drev med melkekyr, og fersk melk ble det også til kompene. Luksus. Vi kan ikke beskrive hvor god følelse det er å bli bedt inn til folk på denne måten.

Den siste delen av turen er vel underveis, og av naturlige årsaker er vi nærmere folk en det vi har vært tidligere. Når vi i tillegg passer på å alltid ta oss tid til å hilse på de vi møter - viser det seg at gjestfriheten lever. Vi er evig takknemlige for alle som tar seg tid til å slå av en prat og til og med åpne hjemmet sitt for oss. Dette med å få husly for natten, å reise på gamlemåten, har blitt en stor og viktig del av turen.

Fram!

Lørdag 19. november. Røyland gård, bygdefest og annet knask!

En del absolutt gaupete terreng var det som møtte oss da vi søkte vekk fra vei og opp i hei denne regntunge dagen. Merkelig nok har det kalde været sluppet, og det er forholdsvis varmt.

Faktum er at vi ligger over en dag bak planen nå. Det er imidlertid ikke så farlig fordi vi har planlagt med noen dager ekstra denne siste tiden. Totalt sett er vi altså i rute.

Etter litt veigåing vrengte vi opp i heia. Vi gikk på kompass. Til tross for at det er mer slitsomt å gå av vei er det utrolig mye hyggeligere.

Vårt siste depot ligger i en butikk ved Iveland sentrum i Iveland kommune. De hadde åpent til seks, og vi hadde akkurat bestemt oss for å gjøre et rykk for å nå butikken. Da så vi et skilt. Skiltet hadde tegnet for "gårdsopplevelse" og ved siden av stod det Røyland Gård.

Vi har frem til nå hatt en kultur for å ikke gå forbi hvis det er utsikt for tradisjonsmat, og vi hadde en følelse av at Agder nok ikke ville skuffe.

Om vi hadde vært gullgravere ville Røyland kunne sammenlignes med Klondike. Her var myke senger, hyggelige mennesker, vakre bygninger og nyyyydelig mat.
Når vi i tillegg var så heldige å bli bedt med på bygdefest ble dette en riktig minneverdig seanse.

Tusen takk til Gunnar og Pernille og selvfølgelig Marit og Frank.

Røyland gård er helt spesielt. Det skal gå an å bestille blåbersyltetøyet på nett. Sjekk uansett http://roylandgard.no/

På vei ut av Åmli kommune.

Det var fint med en hyttenatt på turisthytte. Spesielt gledelig ble denne morgenen fordi vi hadde kjøpt med oss ferskt brød og brunost.
Mørket slipper ikke før åtte for tiden. Vi var avgårde rett rundt grålysningen. En time brukte vi ned til Ramse. Butikken der virket forlokkende, men var desverre stengt. Håper alle nærbutikkeiere får særtilskudd slik at disse små handelsplassene holdes åpne.

Vi måtte dra fra Ramse med uforrettet sak. Som erstatning brukte vi hele tiden før lunsj på å forsere litt stiløst terreng. Her i Agder er det bratt og glatt.

Vi spiste lunsj ved toppen av et vassdrag der beveren hadde fått fritt spillerom. Den vesle entrepenøren er ram på demningsarbeider, felling og barking av trær. Vi lot oss imponere.

Etter noen tøffe tak med kart og kompass var vi på skogsvei. Vi gikk til Mjåland i dag og klokket inn 2,8 mil. I morgen fortsetter vi sydover langs vei, men heldigvis er det hyggelige skogsveier og ikke trist asfalt.

Gledelig!

Torsdag 17. november. Flere hyggelige folk, presse, butikk og hyttefred.

Å så deilig å våkne opp i det vesle, flotte, laftede annekset til familien Liland. Klokken halv åtte tuslet vi inn i hovedhytta der det ventet nykokt kaffe og frokost. Peder skulle opp i skogen for å redde inn siste mulige veden for sesongen og Guro hadde ordnet oss en avtale med hennes tremenning Olaf Moe og kona nede i dalen. Olaf er skiløper og kjentmann i tillegg til fastboende her i Gjøvdal. Da vi ringte på, klokken ni som avtalt, var Olaf i full fres med å arrangere et telefonintervju med oss i Åmli Blad, lokalavisen.

Vi fikk komme inn på en hyggelig prat også, og den bedre halvdelen i familien Moe disket opp med noen nydelige kanelsnurrer.

Etter intervju, fotografering, turprat og bespisning fortsatte vi et lite stykke på vei ned til butikken. Der fikk vi handlet litt småtterier til kvelden - og så la vi i vei opp mot heia. Etter noen timers baksing oppetter fjellet kom vi, ganske mo i beina, frem til Skarsvassbu. Turistforeningshytte. Her ble det litt pannekaker og andre kaker og ellers en lang og trivelig kveld.

I morgen skal vi forsøke oss på et godt jafs sydover. Vi skal ned fra fjellet og inn i Tovdal. Derfra går det skogsvei flere mil rett sydover. Ved hjelp av den veien skal vi fortsette å fjerne kilometer mellom oss og Lindesnes.

Sponset av Chess

Og da vi ikke trodde det kunne bli bedre...

Vi spiste vår frokost og forlot Tjørull-kroa med kurs for Gjøvdal. I dag har vi gått lite på vei og mye på sti. Faktisk er det gamle stølsforbindelser vi har vandret langs i dag. Mye av disse områdene var viktige før i tiden fordi de bød på sårt tiltrengt sommerbeite og skogsdrift for bøndene her.

Masse sportegn fra spesielt elg og bever.

Den flotte furuskogen gikk ikke ubemerket hen, så det ble lunsjbål i dag.

Nå er de gamle stiene for det meste gjengrodd, så kompasset har vært flittig brukt. Terrenget har også bidratt til at dagsetappen endte på 2,5 mil.

Dagen ble spesiell på flere måter, blant annet fordi vi i dag krysset fylkesgrensa inn til Agderfylkene. Nå er vi altså på Sørlandet.

Forflytningen blir tregere i gjengrodd skog, derfor så det lenge ut til å bli en "på hekta" dag. Når klokka nærmet seg fire hadde vi fremdeles et godt stykke igjen til vi var nede fra dalen. Såpass sent var det at da vi så en hytte idyllisk plassert ved Trytetjern, som det het, begynte vi straks å fantasere om at den var åpen.

Så, da vi nærmet oss, begynte det som ved et trylleslag å ryke fra pipa. En mann kom til syne. Han het Peder. Vi sa hei og kom i prat. Kona Guro kom også ut på tunet for å ta dette fantefølge nærmere i øyesyn. Da de fikk høre at vi var langveisfarende tok det få minutter, så hadde vi lune senger, egen stue, middagsinvitasjon og mere til. Dette tar kaka, som det heter. Det viste seg at hytta ble bygget tidlig på 50-tallet av Guro sin far. Og hytta må være en av verdens koseligste. Det var nærmest tilfeldig at Guro og Peder var kommet til hytta i dag, på en onsdag. De bor vanligvis i Lillesand.

Etter middag, dessert og en god prat krøp vi til køys mens annekset vårt sakte men sikkert får varmen i seg fra peisen.

Å gå Norge på langs kan gjøres på mye kortere tid enn det vi har brukt. Et møte, som i dag, skjer fordi vi hele tiden tar oss tid til å prate med de menneskene vi treffer på - det er dette som var drømmen, og nå er det virkelighet. Nei, forresten... virkeligheten overgår drømmen!

Fram!

Nisser byr på seg selv.

Vi sov godt i natt nede ved Nisser sin bredd. Vi lå snaue to mil nord for tettstedet Treungen, kommunesenteret i Nissedal kommune. Så etter å ha børstet teltet for så mye rim som vi klarte, og hamret ut isen fra drikkebeger og vannbeholdere la vi i vei sydover.

Turen ned til Treungen gikk langs vei. Det er det værste vi vet, men det går i det minste fort. Etter noen timer innpasserte vi og ramlet rett inn på Treungens gjesgiveri. En blanding av pannekakehus og tradisjonskafe. Her fikk vi i oss lunsj.

På vei inn i bygda møtte vi på noen hyggelige damer som tipset oss om en nedlagt jernbanetrasse. Den gikk akkurat dit vi skulle. Så etter å ha gått gjennom det hyggelige stedet Treungen fant vi den flotte turløypen de hadde anlagt langs den gamle toglinjen. Den ledet oss ned til Tjønnefoss og Tjørull-kroa. Vi tittet på klokka og banket på for å høre om det var husly. Det endte med gratis rom for natten og dessert på huset.

Telemark oser av gjestfrihet. Det begynner forøvrig å bli mindre og mindre imponerende å si at vi skal gå til Lindesnes, for nå er det jo "rett nedi gata". Hehe.

Tusen takk for alle kommentarer og skulderklapp!

Hilsen oss!

La ut en liten snutt fra i morges på Youtube siden vår: http://www.youtube.com/watch?v=y8klIvnCt_s&feature=feedu

Treg start i nydelig vær - eventyret fortsetter

Å være gjest hos Annfrid og John medfører ikke bare god seng og middag. Det betyr også gode samtaler, rykende varm kaffe og frokost med rørte jordbær og med kokt egg.
Dette har vært et hyggelig bekjentskap å stifte.

Solen hadde, mens frokosten ble fortært, rukket å jage vekk tåketeppet. Det var deilig å starte marsjen i sol.

Vi har gått vestover i dag. Faktisk fikk vi kjenning med 700 moh. Og så gikk vi ned igjen fra fjellet. Plutselig kunne vi ta den store sjøen Nisser i øyesyn. Ned til denne sjøens bredd gikk vi, og der fant vi vårt natteleie. Teltet er slått opp og vi har hatt filmkveld.

I morgen er det tid for å gå sydover forbi tettstedet Treungen.

Hilsen oss!

Vi gir oss over - Drangedalsk gjestfrihet...

Etter en rolig start på dagen pakket vi sekkene. Deretter fikk vi bidratt i å få familien Børge-Ask sin båt på land for vinteren.

Etter en avskjedskake satt vi oss i bilen og kjørte mot Bø i Drangedal der vi ble hentet ut på fredag. På veien hadde vi obligatorisk pitstop på Burgerkjeden Bergby's.

Vi kjørte forresten forbi huset til selveste Sputnik. Tøft.

Vel fremme i Bø lastet vi av, takket Petter nok en gang for en hyggelig helg og stakk innom brustadbua der for å handle litt snop til kvelden.
På vei ut av butikken hilste vi på noen hyggelige mennesker som lurte fælt på hva slags skjeggnisser som hadde forvillet seg inn hit.
Vi fortalte hvordan det var fatt med oss og fikk sporenstreks invitasjon til å overnatte hjemme hos dem.

Paret vi møtte var Annfrid og John. Uten videre om og men takket vi aller hjertligst ja til tilbudet.

Vi har blitt traktert med middag og is og kaffe. I tillegg viste det seg at Annfrid og John har fartet en god del rundt, så vi hadde masse å prate om.

Gjestfrihet er et ord som har fått en ny betydning på denne turen. Vi gir oss ende over.
I morgen fortsetter reisen.

Fram!

Lørdag 13. november. Julebord og juleglede

Alltid hyggelig hos Petter og Sunniva og Co. Etter hyggelig frokost fikk vi låne stua og la ut de siste kartene. Således fikk vi spikret den siste delen av turen, det var deilig.

Vi var en tur inn til Tønsberg med båt og dro tilbake igjen til forberedelser av julebordet. Marius og Rigmor kom også ned og var med på middagen. Det var helt utrolig hyggelig.

Ribbe, pinnekjøtt, vossakorv, sossiser, nydeli hjemmelaget rødkål, kålrabistappe og pinne- og ribbefett. Ikke værst. I tillegg en desert av hjemmelaget riskrem med hjemmelaget jordbærsaus. Vi var slagne etter måltidet.

Fantastisk!

Sponset av Chess

Fredag 11.11.11. Mot vest til fest

Fra vårt beverobservatorium dro vi av sted. Enja hørte et plask i går kveld og bjeffet så mye at vi ikke hadde noe særlig håp om å se mer til beveren.

En nydelig trassé hadde vi funnet i dag, og kunne gå hele dagen nesten fritt for asfalt. Vi har lagt oss på en linje nå, der vi går skogsveier så sant det passer, også går vi utenom både vei og sti når det trengs - for å knytte ruta sammen. Resultatet er faktisk veldig bra. Det er hyggelig å gå i skogen, se gamle rydninger og plasser og masse skogsfugl.

Etter en lang dags marsj tuslet vi inn til stedet Bø. Ikke Bø i Telemark, men likefullt en Bø.
Her ventet vi noen timer og så svingte vår kjære venn Petter opp med sin pickup og sin sønn Mats. De henter oss ut av marka og inn til Tønsberg for julebord, planlegging og hygge.

Vi ser utrolig frem til å ha klart en rute helt frem.

Torsdag 10. november. Bever.

Klokken var halv ni da vi la avsted. Vi går nå for en løsning der vi går i syv timer og har en time lunsj. Det vil si at vi bør kunne regne med pluss/minus 2,8 mil om dagen alt ettersom terreng, stikvalitet eller om noe av forflytningen skjer langs vei.

Vi forlot Akkerhaugen, der vi lå i natt og fortsatte i retning Lunde. En blanding av vei, skigsvei og sti er ikke ideell fordi vi helst vil ha sti og skogsvei utelukkende, men det gir fin uttelling for kilometerstanden. 3 mil i dag, før vi satt camp ved et lite vann med en merkelig bygning. Et uttal nedgnagde trestammer røpet hvem naboen vår var - beveren.

Vi satte opp teltet i vannkanten, rett overfor beverhiet, og ganske riktig - Roar skulle akkurat ut for å lette på trykket og overrasket den iherdige tømmerhoggeren som kastet seg i vannet med et plask. Utrolig arti å komme så nært på den sky beveren.

Utover dette har det blitt få ryper etter at vi kom ned fra fjellet i Rørostraktene. Skogsfugl og storfugl har vi derimot sett en del av, så der er tallet nå 51.
Elgtallet er ni, hvorav fem har vært innenfor 30 meter.
I dag så vi forøvrig også en elg, som vi ikke teller. Den var desverre mest sannsynligvis tjuvslakt. Skinn og hode lå slengt nede i en grøft og underkjeven, som alltid skal leveres til den lokale viltnemda var ikke fjernet.

En ting vi lurer på er hvorfor elgpels ikke blir benyttet. All pels fra elg blir kastet. Trist.

I morgen skal vi gå i retning Drangedal og vannet Nisser. Vi blir hentet ut i morgen kveld av Petter, og så blir det julebord og siste økt med ruteplanlegging. Spennende.

Vi har forøvrig lagt ut masse nye filmsnutter, også en der vi filmer en beverbolig.

Onsdag 9. november. I de umerkede stienes vold.

Teltet var fuktig etter siste natt. Sammen med denne nattens uungåelige kondens var det nok rim på teltet til å lage snømann. Temperaturen hadde nok krøpet seg ned mot fem minus, nok til at teltet sto av seg selv.

Vi har med en børste som vi brukte så godt vi kunne for å fjerne det meste av rimet. Til tross for dette var teltet fremdeles en rimelig trist bylt da vi var ferdig. Godt man har gode, varme, hjemmestrikkede votter.

Når det er sagt viste det seg at været i dag var nesten bedre enn i går. Utrolig hyggelig når sola varmer. Lunsj i lyngen ved et koselig vann som heter Eiangen.

Vi begynner så smått å merke at vi nå må belage oss på å jobbe mot, og ikke med terrenget. Turen videre syd- og vestover fordrer at vi må krysse dal etter dal og vassdrag etter vassdrag. Stinettet er også tidvis skralt, tidvis litt feilmerket. Terrenget er ellers fint - type Oslomarka.

På vei ned for å krysse elva Saua, nord av Norsjø kom vi over noen lokale karer som ga oss telefonnummeret til Norsjø Hotell. Vi ringte og fikk super service. Prisen halvert, Enja fikk sove inne, kort sagt perfekt.

Vi bruker kvelden på å planlegge de neste dagene, så langt vi har kart. I tillegg skal vi forsøke å legge ut noen flere filmsnutter.

En gulerot nå er at vår gode venn Petter, som er bosatt i Tønsberg har invitert oss til julebord på fredag. Da har vi mest sannsynlig fått de resterende kartene ned mot Lindesnes og satser på å, så godt det lar seg gjøre, å spikre dagsetappene ned til målet i syd.

Fram!

Prøver igjen: torsdag 3. november. Kringler Gjestegård

> Verken Roar eller jeg hadde hørt om denne plassen.
>
> Vi kom inn i et nydelig lokale, en ombygget, laftet låve fra 1876. Jeg spurte om Kringler kunne tolkes bokstavelig, det kunne det ikke - men vi skulle få oss noe mat.
>
> Et hyggelig bord ble dekket. Vi ble traktert med husets egen eplemost før kjøkkensjef Thomas Pedersen kom ut til oss med en lakserett laget med fersk fisk, rotgrønnsaker, rømme og pesto. En innertier.
>
> I tillegg var vi så heldige å få smake husets hjemmelagde is.
>
> Det viste seg at Thomas var en virkelig entusiast, og at Kringler gjestegård i såmåte er en perle. All maten blir laget fra bunn, kokkekunst og lokale råvarer er i sentrum.
>
> Det er vel nesten overflødig å nevne at denne lunsjen ble godt i overkant av normalen.
>
> Tusen takk for maten og praten!

Tirsdag 8. november. En dag i solen.

Første natt i telt på en stund. Mangfoldige timer søvn. Rett over åtte var vi i gang. Ikke noe nytt i seg selv, men det som var spesielt var at himmelen gikk fra morgengrå til nydelig blå.

Til tross for at dagen stort sett har gått på skogsvei har vi ikke møtt mange.

Lunsjen nøt vi i sola. Sola varmet så bra at vi kunne sitte i bare en tynn genser å nyte maten. Ikke til å tro. Det klare været sa oss også en annen ting, i natt blir set kaldt.

Vi gikk til nesten halv fem før vi slo opp teltet på en liten, men hyggelig odde som het Ormetangen. Her ligger vi i teltet igjen og koser oss med bøker og radio.

Blir ikke mye bedre.

Saken fra Romerikes Blad 1. november

"Ut klokka tolv"

Vi bestemte oss for å utnytte den lange etappen i går, ved å bruke formiddagen til rydding, pakking og andre forberedelser.

I tillegg slappet vi godt av på morgenen. Klokka halv tolv banket det på døra i hytta og et hode stakk inn. "Det er utsjekk klokka tolv." litt ukoselig kanskje... Men men.

Klokka tolv dro vi.

Vi tuslet gjennom Hokksund sentrum og fortsatte til Vestfossen. Der klarte vi ikke å passere det lokale konditoriet. Etterpå fortsatte vi sydvestover. Vi ga oss klokka fire og hadde da gått 1,4 mil.

Fornøyd med det! (vi fokuserer selvfølgelig på at totalen i går og i dag ble 6,2 mil) :)

Søndag 6. november. I padlingens navn.

Vi ringte kjøkkenet i går og bestilte tidlig frokost. Vi hadde en lang dag foran oss og ingen tid å miste.

Klokken ti over seks troppet vi opp i hotellresepsjonen for å bli henvist til matsalen. Litt arti var det at av de rundt 300 seminardeltakerne som også bodde på hotellet, var faktisk flere av dem også våkne og i resepsjonen. Forskjellen på oss og dem var stort sett at vi var edru. Mange svømmende øyne fulgte oss når vi gikk forbi i turmunduren vår.

Etter frokost var det pakning på. Vi gikk ned ti båtslippen på andre siden av E16 - der blåste vi opp båtene, festet sekkene og la fra land klokka ti over halv åtte.

Tyrifjorden hadde valgt å vise seg fra sin beste side. Paddeflat. Fuktig luft, men ikke regn. Vi kunne ikke bedt om bedre.
Det var ufattelig rart å passere Utøya. Den 22. juli lå vi i teltet rett syd for Masi i Finnmark og lyttet vanntro til grusomhetene som ble formidlet til oss på radioen.
Nå var vi her. Tankene går til de etterlatte.

Etter rundt fem timer padlet vi inn i Vikersund. Der vi spiste lunsj. Etterpå padlet vi en arti liten kanal som endte i en aldri så liten rafting ut i Bergsjøen. Vi padlet Bergsjøen før vi tok opp båtene. Hadde vi hatt tid skulle vi båret båtene fem kilometer før vi satt ut igjen på Drammenselva og padlet ned til Hokksund. Lyset svant, så det ble til at Kari og Tore kom opp og hentet båtene, og så gikk vi de siste to milene ned til Hokksund.

Vi var fremme ved hytta ti på åtte. Dagen ble en 12 timers, men vi hadde 4,8 mil å vise til når vi tok imot pressen.

Min kjære farmor hadde nemlig tipset eikernytt.no, noe som resulterte i en hyggelig prat.
Saken finnes her: http://eikernytt.no/nyhet.cfm?nyhetid=6603

Journalisten skriver at vi går en "light-utgave" av Norge på langs - vel, det er vi rett og slett ikke enige i. Men arti med lokalpresse uansett.

Ellers skal det nevnes at vi de to siste dagene har blitt godt hjulpet av Roars mor og hennes samboer, Kari og Tore. De har passet hund og hjulpet til med utstyr. Luksus vi unner oss her i hjemtraktene. Tusen takk.

Hilsen oss!

Ps. Vi fant noen flotte briller langs veien. Sven prøver dem ut i forskningsøyemed.

Lørdag 5. november. Nedstigning fra Oslomarka og mer elg.

Litt forsinket avgang etter hyggelig prat med morgenfugl ved Katnosa. Men, vi var avgårde før åtte. Denne dagen skulle vi komme oss ned til Sundvollen. Fra Katnosa var retteste vei å gå til Løvlia via Oppkuven-stien, for så å gå rett mot Sundvollen og til slutt traversere ned mot Krokkleiva.

Vi bestemte oss for lunsj ved Heggelia, som var merket som serveringssted i kartet. Der var det stengt. Vi utsatte derfor lunsjen til Løvlia, og der var det liv og fersk brød.

Vi kan sjeldnere og sjeldnere tillate oss de lange pausene. Dagene dikteres mer og mer av de få, verdifulle timene med lys.

Vi gikk ned fra Nordmarksplatået akkurat i tide til å ha lys nok hele veien ned. Vi hadde en avtale om en godt rabattert pris på rom ved Sundvollen Hotell.
Kari og Tore kom innom og hentet Enja - hun skal ha hviledag i morgen, mens vi padler.
Vi fikk også besøk av Torgeir og Lisa, venner av Sven, noe som var gledelig.

Spente på morgendagen, det er meldt rolige vindforhold og opphold.

Bildet er morgenstemning fra Katnosdammen.

Hilsen oss!

Oslomarks-finte

Oslomarka er ikke ekstremt stor... Men, den er rimelig knotete hvis man skal fra A til B og disse punktene ikke ligger riktig til i forhold til stinettet. Skogen er tett og vanskelig å ta seg frem i uten sti, og nå om dagene er den MEGET våt.

Planen i dag var å gå til hytta Sinnerdammen. For å gi oss best mulig odds var vi ute av Råbjørnhytta klokka halv åtte presis og startet marsjen i det lyset var br nok.

Første hindring var dalen som skiller Romeriksåsene fra Nordmarka. Vi kostet på og krysset toglinje og riksvei ved Bjørgeseter stasjon, et lite stykke nord for Harestua.

Deretter siksakket vi oss ned til Gjerdingen. På bildet kan man skimte den eneste andre turgåeren vi møtte i dag, en elgku. Hun sto rolig og observerte oss mens vi tuslet forbi og filmet og tok bilder.

Etter litt fintitting i kartet kom vi frem til at det skulle holde hardt å nå Sinnerdammen, selv om vi droppet lunsj og bare gikk. Vi kom derfor frem til at Katnosdammen, turisthytta som tidligere var dam-mesterens hus ved Katnosa, var et mer fornuftig mål. Vi var fremme relativt tidlig, mye på grunn av nesten syv timers sammenhengende marsj. Distansen i dag ble rett over 3 mil.

Vel fremme fikk vi i oss mat og satte i gang med klestørk.

Møtte på fortroppen til dugnadsgjengen her på hytta. Hyggelig å se at hyttene i Oslomarka har sine ildsjeler, for de blir brukt mye. Det viste seg forøvrig at hytta egentlig var stengt på grunn av den forestående dugnaden. Heldigvis var de så greie med oss at vi fikk beholde vårt krypinn for natten.

I morgen er planen en tidlig start når dagen gryr - og deretter peise på mot Nordmarkas vestlige begrensning, Krokskogen - med nedstigning til Sundvollen via Krokleiva.

Fram!

En utrolig trivelig dag med en litt spennende slutt.

Etter gårsdagens lutefisklaug hjemme hos Roars far Harry hadde vi masse energi da vi sprudlende sto opp klokka halv syv for å spise frokost.

Vi la i vei vestover fra Råholt. Vi krysset, med litt møysommelig orientering, både E6 og toglinja. Inn i skogen bar det. Ved elven Hæra støtte vi på to karer fra Nannestad kommune som akkurat hadde fikset brua der. De fortalte oss at Råbjørnhytta ble turisthytte for to-tre år siden, så vi la om planen vår til å skulle gå dit. Hæra, lærte vi, er faktisk en av svært få elver på Romerike som renner nordover. Faktisk er elva så spesiell at den skal ha helbredende kraft om man er så heldig å plumpe ut i den.

Ganske glissen og myrlendt skog gjorde at vi utsatte lunsjen litt for å finne en bedre plass. Da vi passerte Bjørke kirke så vi et skilt der det sto Kringler. Perfekt, tenkte vi, vi er nemlig veldig glad i kringle og det passer med lunsj.

Vi krysset Vorma, gikk hundre meter, og der - der sto det Kringler gjestegård.

Legger ut et eget innlegg fra det besøket.

Mette og fornøyde og litt forsinket gikk vi videre. På grunn av mørket er vi egentlig bundet til forflytning i tidsrommet mellom åtte og fire. Det ble litt på hekta i dag, men klokka fem låste vi oss inn i den hyggelige Råbjørnhytta. Mørket glefset etter oss, men vi tente stearinlys, fyrte i peisen, laget presskannekaffe og spiste nydelige brownies fra Kringler gjestegård.

Takk for det!

Ut av skogen...

Klokka var halv åtte da vi lastet av oss selv og turutstyret der vi slapp for noen dag siden. Vi var nå to mil nord for Eidsvoll, og skulle gå til Råholt. Etappen var på 3 mil, og vi kom til å trenge tiden. Mye av dagen ville bli unnagjort på asfalt.

Rart med stikryss der den ene stien fører mot E6.

Etter noen timer kom vi oss inn mot brua som skulle ta oss over elven Vorma. Før vi krysset mjøsvassdraget stakk vi innom sykehjemmet og besøkte Roars morfar. Vi brukte anledningen til å spise lunsj også.

Etter maten og besøket fortsatte vi. Vi gikk over broen og videre inn mot Råholt. Vi var fremme rett før halv fem. Nå blir det lutefisklag hjemme hos Roars far.

Dagen har blitt godt krydret og morsom fordi vi, etter avisoppslagene forrige dagen, stadig vekk blir gjenkjent. Utrolig hyggelig med alle menneskene som ønsker oss fortsatt god tur og slår av en prat.

I morgen bærer det inn i gamle gode Romeriksåsene. Skogen kaller.

Kjendis

Roar ble kjent igjen på butikken i dag etter at vi var på forsiden av både Romerikes Blad og Eidsvoll Ullensaker Blad.

Arti å se at artiklene ble fine. Den ene av dem hadde også fått med seg en del om de viktigeste sammarbeidspartnerne våre, Crispi, Friele, Norgesplaster og Eukanuba - gledelig.

Dagen i dag har stått i hvilens navn, i tillegg til familie og litt planlegging.

I morgen fortsetter turen, og vi har som dagsmål å krysse Mjøsvassdraget ved Eidsvoll og ende opp ved Råholt.

Sjekk avisen om du har den, vi skal forsøke å skaffe sakene som faksimiler og putte dem på hjemmesiden vår.

Hilsen oss!

Bildet tatt av John Granly, EUB.

Mandag 31. oktober. Møte med pressen og en underlig natt.

Hviledag.
Det føltes riktig å bruke litt tid nå til planlegging og hvile. I tillegg skulle dagen brukes til intervju med Romerikes Blad og Eidsvoll Ullensaker Blad.

Rolig morgen med god frokost. 
Moren til Roar og samboeren hennes er de egentlige eierne til Enja. Tydeligvis er savnet stort, for da vi kom til Dal stod karen på bildet der. Odin er en åtte uker gammel Berner Sennen-hann og kommer garantert til å stjele en del oppmerksomhet fra Enja i tiden etter at hun kommer hjem igjen fra tur - Enja liker nok dette dårlig.

Deretter tok vi med det meste av utstyret vårt opp i skogen og laget en typisk lunsjcamp der, fyrte opp et hyggelig bål og ble faktisk sittende og hygge oss litt med bålet før journalisten og fotografen fra Romerikes Blad dukket opp. Intervjuet var en svært positiv opplevelse der vi fikk en følelse av å virkelig bli møtt med interesse og et åpent sinn.

Etterpå gjorde vi et intervju med Eidsvoll Ullensaker Blad som også var veldig hyggelig.

Etter intervjuene brukte vi halvannen time på å nøste litt i kart. Vi fikk faktisk spikret ruta de neste dagene, men er ikke så rent lite spent på hvordan det vil bli å padle Tyrifjorden og Drammenselva.

Så gjorde vi noe som ikke har skjedd før på turen - jeg dro hjem en tur til Strømmen for middag med gode venner og for å besøke familie og Roar skulle tilbringe kvelden hos sine og med kona på Dal. Første natt fra hverandre på fire måneder, hehe.

Søndag 30. oktober. Et uventet møte med fortiden.

Koia vår ble forlatt og klokken ble justert en time. Kursen ble satt mot syd. Planen for dagen var så mye forflytning som hensiktsmessig og deretter bli hentet ut - kjørt til Dal og nyte en bedre middag med våre familier.

Etter halvannen mil var det tid for lunsj. Det var naturlig å gjennomføre lunsjen ved Gammelsagstua - en turisthytte ved Rondanestien, som vi går på for tiden.
Vi kom ned til plassen der hytta skulle være og endte opp med å spørre på gården der hvor turisthytta lå.

Vi ble vist hytta av en hyggelig kar. Vi ble stående å prate litt - og etterhvert ble det klart at det var tidligere motstands- og Milorgmann Bjarne Lien vi hadde gleden av å konversere med.
Dette var interessant, så jeg spurte pent om vi kanskje kunne komme inn og spise lunsjen vår og høre flere historier fra krigsårene.

Dette resulterte i et utrolig hyggelig møte. Spennende å snakke med tidsvitner og atpåtil en aktiv aktør i motstandsarbeidet i traktene under hele krigen.
Når vi i tillegg ble budt på kaffe og smulteringer kunne det ikke bli stort bedre.

Etter en prat som varte i nesten halvannen time var vi nødt til å komme oss videre. Vi takket for oss, for maten og for praten og tuslet avsted.

Etter noen timer rundet vi av på en passelig plass og ble hentet ned til Dal av moren til Roar. Vi ble enige om å bruke noen dager til hvile, ompakking og ruteplanlegging etc.

Kvelden ble en kjempesuksess med middag for alle mødre og fedre. Hyggelig å kunne bruke litt tid på familien når man først går forbi.

Ikke helt Malungen, men perfekt. Renndamskoia.

Vi krysset Rokosjøen ved hjelp av bro. Deretter gikk vi inn mot det vesle stedet Oppegård før vi penset inn på Rondanestien. Vi fulgte denne stien sporadisk sydover. Enkelte steder gikk vi langs vei, andre ganger gjennom skogen med kompass.

Arti å se alle de gamle plassene som finnes dypt inne i skogene her.

Lunsjen spiste vi ved en gammel sæter.

Mot slutten av dagen gikk vi på litt ekstra for å rekke frem til målet vårt, Malungsstugua. Plutselig så vi røde jaktcapser over alt, vi hadde havnet midt oppe i et lokalt jaktlag som innbitt jobbet med å få has på siste rest av kvota - en elgokse. Vi hadde ikke sett noen, og ikke hadde de heller. Vi fikk derimot vite at det visstnok var en samling av noe slag ved Malungen, og at det mest sannsynligvis var fullt der nede.

Selvfølgelig skulle vi komme til full hytte nå som vi hadde lagt igjen teltet. Vi gikk å tenkte på løsninger da vi med ett så ei koie ovenfor stien. En demning lot oss krysse elva og titte på dette beskjedne men hyggelige lille krypinnet.

Koia het Renndamskoia, oppkalt etter demningen den sto ved siden av. Begge deler, sammen med en tømmerrenne ved siden av demningen var levninger etter tidligere tids fløting her i området. Helt frem til sekstitallet ble det fløtet tømmer her. Koia var åpen og det var peis der og to brisker. Saken var klar, vi hadde funnet nattely.

En time senere var det mørkt ute og lunt og lyst inne.

Prektig!

Elverum og Rokosjøen Camping - en begivenhetsrik dag

Vi startet dagen med en meget hyggelig frokostseanse i den lille hytta vår. Deretter tuslet vi bort til nærmeste butikk. Vi ble uglesett ganske betydelig da vi ikke kunne gjøre opp for oss med kontanter, men fikk under tvil lov til å dra til butikken for å ta ut penger til vår kjære vert.

Da oppholdet var betalt og tilliten gjennvunnet så vi at butikken var en post i butikk. Siden vi skal sove i hytter de neste dagene, for så å ha to netter hos familien til Roar på Dal, sendte vi like greit teltet i forveien. Dette gjorde at fellesutstyret nå veier 8 kg, i stedet for 13 kg med teltet. Vekten i seg selv er ikke noe stort problem for oss, men siden dagene her på østlandet ofte blir skogsveitrasking sparer vi føttene en del når vi har mindre pakning.

Så bar det ned til Elverum city. Her fikk vi handlet noen småting på utstyrsfronten. Vi sneiet innom polet og kjøpte oss noen øl, og like ved så vi at det var skomakerbutikk. Kløven til Enja har vist seg å være av god kvalitet, men en del slitasje har det blitt. Skomakeren, som viste seg å være en svoren friluftsentusiast, flikket på kløven til den var så god som ny. Vi kunne stikke å få i oss litt lunsj hos bakeren mens vi ventet. Enja fikk sove i skomakerverkstedet så lenge.

Elverum er faktisk en riktig så hyggelig liten by. Både hos skomakeren og på Intersport ble det tid til villmarksprat med likesinnede. Håvard Storaas, som bor i Elverum, fullførte NPL tidligere i høst, så interessen rundt var merkbar. Når det er sagt er det nok svært få som går Nordkapp - Lindesnes som legger turen innom Elverum.

Med mat i magen, noen spennende øl i sekken, reparert kløv og godt humør ble kursen satt mot Rokosjøen camping. Turen dit gikk greit og effektivt, og vi klarte å finne en fin rute ned dit, uten å krysse grensen inn i Terningmoen skytefelt.

Rokosjøen Camping er definitivt verdt et besøk. Helårscamping, med hytter og en bråte campingvogner med spikertelt. I tillegg har de tidvis matservering, en hyggelig kiosk med gratis pølser til oss og pub. Innehaverne var så hyggelige at det var en glede, campinggjestene likeså - i tillegg til at de sto for underholdning med sang og dans.

Det ble både ølsmaking, dart og god stemning på puben.

Ølentusiaster som vi er hadde vi kjøpt med oss tre øl fra polet i Elverum. Nøgne Ø sin Imperial Brown Ale og Porter, i tillegg til Brew Dog sin Høst Porter. Det viste seg at endelig finnes det en øl som faktisk overgår Nøgne Ø. Brew Dog sin Høst Porter var fantastisk.

God stemning!

Torsdag 27. oktober. Iransk gjestfrihet i Elverum

Etter en natt på plenen utenfor huset til en hyggelig dame var vi klare for å ta et godt jafs av kilometer. Dagens tall var 3 mil, igjen.

En del gledelige saker har passert, og fortjener omtale.
I går passerte vi dag 120 av ekspedisjonen. I tillegg er det en måned til vi kommer frem til vårt endelige mål - om alt går som planlagt.
Vi har nemlig bestemt oss for å gi alt for å kunne innpassere ved Lindesnes fyr den 26. november.

På vei gjennom et skogholt kom vi over en ganske røslig møkkhaug, den var relativt fersk. Det er nok ikke tvil om at bamse nok har vært nærmere oss en det man skulle tro...

Vi gleder oss forsåvidt stort over at planen vår om å lure oss unna snøen ser ut til å fungere foreløpig. Med unntak av noen spennende dager nord for Røros har vi kunnet gå uten hindring fra snø. Faktisk virker det som vi på enkelte måter tar igjen høsten, for da vi ruslet ned mot Elverum i dag kunne vi fremdeles se bjørk med løv igjen på grenene.
Og, som et klapp på skulderen gikk vi i dag inn i oversiktskartet som heter Oslo. Oversiktskartene vi bruker er i 1:250000 skala og faktum er at Oslo-kartet er det nest siste vi har bruk for på denne turen.

Før vi forlot vårt trygge telt rekognoserte vi overnattingsmuligheter i Elverum. Tettstedene er ofte vanskeligere å telte i. Vi endte opp med å booke en liten hytte hos en pensjonert lege fra Iran. Benam, som han het, viste seg å være gjestfriheten selv, og var behjelpelig ned å svippe oss ned til downtown Elverum slik at vi fikk oss litt mat.

Burger på The Grill kan anbefales.

Vi handlet med oss et brød og litt pålegg til frokosten også.

På tampen av kvelden gikk vi gjennom den neste uken. Etter fire måneder på tur er det merkelig å oppdage at distansen mellom Elverum og Tyrifjorden bør kunne unnagjøres på en god uke.

Vi skal sette av tid til å finplanlegge siste delen av turen en av dagene, og håper at det kan resultere i noen hviledager ikke for langt unna familie og venner.

Sendt fra min iPad

Å skyte elefant med sprettert...

...tittelen skal referere ironisk til utrykket "å skyte spurv med kanon". Saken var at da vi forlot vårt myke leie ved Valmneset Gård, var vi overlatt til oss selv og et kart med oppløsningen 1:250.000, for de ikke invidde er dette rimelig sjanseløs skala å orientere i.

I tillegg viste det seg at kartet tidvis bød på løgnaktig informasjon om veiene i området.

Heldigvis, etter litt rundspørring i lokalmiljøet og tung bruk av kompass og vårt begrensede intellekt klarte vi å karre oss gjennom denne dagen også. 3 mil i dag også, men grunnet at veinettet ikke helt er bygget for å understøtte oss ble det en del krumspring.

Å ferdes her i furuskogen er en glede. Lunsjbål og slake bakker er kjærkommen luksus.

I morgen er målet å komme oss ned til Elverum, hvertfall så nært som vi klarer. Vi kommer oss uansett inn i gode kart igjen, og det er gledelig for fotturister som oss!

Fram!

Tirsdag 25. oktober. Når du går å ser etter teltplass og finner noe ganske annet.

En fin morgen ved Bjørnåsen. Vi startet med å sette kurs gjennom skogen til neste skogsvei. Etter en halvtime gikk vi inn på veien, vi traff perfekt.

Så var det å begynne på det prosjektet vi har sett oss ut de siste dagene - skogsvei-rullett. Her på østlandet er det slik at det finnes flere skogsveier enn det finnes trær. Siden vi har tidvis skralle kart over strekka ned mot Elverum føler vi oss tvunget til å følge veinettet for ikke å rote oss helt bort.

I dag gikk det riktig fint. Stort sett hele dagen uten asfalt. Vi gikk 3 mil, og da det ble tid for å finne teltplass gikk vi på et skilt der det sto Valmneset Gård - overnatting, servering, gårdsbutikk. Det gikk ikke værre en at vi etter kort tid satt dypt i en god sofa, med fyr på en nydelig peis, tv, hjemmelaget mat og jammen dukket det ikke opp noen øl også.

Tusen takk for en overraskende slutt på dagen!

Tre mil nærmere Elverum?!?

Vi bestemte oss for å gå innom Elverum på vei sydover. I dag har vi gått på en miks av sti og vei - og sluppet asfalt. Lunsjen ble gjort unna ved et vann, i en gapahuk, med tyribål.

Dagens tall er 3 mil, rypetallet 418 og storfugltallet 28.

Nå ligger vi i teltet på toppen av et hogstfelt. I morgen skal vi gå gjennom skogen - vestover og inn på veinettet sydover mot Elverum.

Vi sovner til lyden av heftige granateksplosjoner fra regionfelt Østlandet (Østlandet!)

Fram!

Tre på tur igjen.

Etter nesten elleve timers søvn våknet vi til liv. Første natt på lenge med telt var herlig.
Det regnet og blåste i morgentimene, men løyet litt før vi pakket sammen å la i vei.

Vi tuslet oss gjennom skogen og ned på skogsveien ned mot Snerta. Ved ankomst Snerta, en liten, hyggelig husklynge sa vi takk for følge til Kari og Tore. De hadde avtalt henting med Gløtberget.

Etter å ha brukt nesten hele beholdningen av hundegodt for å avlede Enja sin oppmerksomhet, klarte vi å lure henne med oss uten at hun nektet for mye. Hun syntes nok ikke så mye om å dra fra matmor og matfar.

Så var vi tre på tur igjen, med telt, mat for en uke og kurs mot syd.

Vi fortsatte et stykke fra Snerta, der vi fulgte Femundselva, før vi brakk av og spiste høydemeter oppover dalsiden. Vi gikk til skogsveien sluttet. Der traff vi en enslig jeger som skulle ut å se etter noe jerv han hadde lagt ut åte til. Jegeren tipset oss om en hyggelig leirplass et stykke videre innover på en traktorvei. Selvfølgelig tok vi tipset - spesielt siden han reklamerte med tyrived.

Vi kom frem, og det stemte, så vi satser på morgenbål.

Fram!

Lørdag 22. oktober. Ny fase.

Vi forlot Gløtberget. Kari og Tore blir med oss i dag og i morgen. Vi gikk først mot Isterfossen og så knakk vi sydover. Ved å benytte oss av skogsveinettet kunne vi opprettholde et bra tempo samtidig som vi slapp den kjedelige asfalten. Etter halvannen mil innpasserte vi ved Sølenstua camping, her spiste vi lunsj. Været var sånn passe, men det var fint å gå.

Siden Teveltunet, øst av Meråker har vi kun hatt med ytterteltet som en nødbivak - men nå var teltet komplett igjen og lå klar i sekken. Blir som en ny fase av turen. Det er klart at med teltet i boks, er vi ekstremt mye mer fleksible - vi er fremdeles utenfor den opprinnelige planen, men har klart å lage en grei plan for den videre forflytningen sydover.

Fra Minnesund følger vi den opprinnelige planen, men før det kommer vi til å gå i mest mulig rett linje på skogsveiene først mot Elverum og deretter inn på turstinettet ned mot Minnesund.

I dag endte vi ved et lite tjern, en mil nord for Snerta. Her ble det en hyggelig kveld med bålbrenning og gode greier. Skikkelig turliv, sånn som vi liker det.

Dagens distanse ble 2,3.

Fredag 21. oktober. Hviledag på Gløtberget

Etter dagen i går, som gikk såpass kjapt satt vi der, i hytta vår og kjente det som om vi hadde hviledag to dager på rad.

Rundt tolv kom moren til Roar og mannen hennes. Det var hyggelig med besøk, og praktisk fordi vi fikk låne bil og fikk kjørt rundt å hentet pakker. Vi har jo avveket fra den opprinnelige planen for å unngå de høyereliggende områdene øst av Femunden og derfor har pakkene med dette depotet havnet i henholdsvis Elgå og Engerdal.

Vi tok en runde og kom hjem med pakkene. Roar fikk en lysende ide om fårikållag i anledning besøket og hviledagen. Alle involverte bifalt - og nå stod han bøyd over grytene, det luktet sau og kål, nydelig.

Før middag hadde vi en ørliten pølsefest. En god del tid ble også brukt til å sortere etterforsyningene og å se på ruten videre.

Kvelden ellers ble en suksess - som kvelder ofte blir når man blander får, kål, øl og akkevit.

Å ha en dag som dette innimellom er gull verdt. Hytta vi fikk leie på Gløtberget var helt utrolig flott. Tusen takk til Gløtberget Hytteutleie!

NB - Kåre Olav: så forresten at Gløtberget er merket med hytte-, kano- og båtutleie i de nye turistkartene, så da var det i boks!

Takk for oss!

Speed of light

Det var så vidt begynt å lysne da vi, klokken kvart på åtte, var med Kåre Olav og hentet en kano. Kanoen festet vi på biltaket og kjørte den til elven Sømåa. Deretter ble vi kjørt til plassen der vi avsluttet turen i går. Vi satte i marsj. Etter 1,2 mil var vi fremme ved Sømåa der kanoen lå.

Været kunne fint ødelegge for oss i dag. Selv om Isteren er langt mindre en Femunden er det fremdeles et nord-syd-vendt vann og nærmere to mils lengde. Ved å padle ville vi spare over fem kilometer og mest av alt - de asfalthatende bena våre. Hvis vinden dreide sydlig ville vi imidlertid måtte avbryte padlingen ganske snart. Vi var spente da vi la fra land.

Heldigvis startet turen ned Sømåa helt perfekt. Snøværet vi hadde på veien opp forsvant til fordel for blå himmel, og vinden utebele foreløpig.

Vi padlet forbi svaner og en mengde ender - mutters alene. Da vi forlot Sømåa og entret Isteren kjente vi vinden i ryggen og kunne puste lettet ut. Nordlig vind ville bygge opp en del sjø, men samtidig skyve oss fremover mot målet.

Ved å bruke øyer, nes og lé side av vannet klarte vi å unngå bølgene. Vi registrerte at farten var bra. Vi tok en liten rast og tittet i kartet, vi var over halvveis allerede - vi besluttet å vente med lunsj til vi kom frem. Kvart på to dunket kanoen inntil bryggekanten ved Gløtberget. Da hadde vi klart å forflytte oss 2,8 mil på nøyaktig fem timer - inkludert pause!

Gjennomsnittsfarten over Isteren lå på nesten 5,5 km/t.

Sånt kan vi like. I morgen er det hviledag og fårikålfest - moren og stefaren til Roar kommer opp og hilser på. Stas.

Vi merker at vi nærmer oss målet og kjenner oss rastløse ved tanken på en hviledag - men morgendagen blir travel nok. Vi skal kjøre rundt og samle sammen depotet vårt, som har blitt noe spredt på grunn av at vi la om ruta for litt siden. Morgendagen vil altså bli brukt til planlegging og ompakking av sekker. Det er lenger mellom overnattingsstedene i en periode nå og dessuten kan vi ikke fri oss fra å savne teltet og den friheten det gir.

Vi skal forsøke å få lagt ut en del bilder fra Gløtberget, og anbefaler stedet på det varmeste. Under fire timer å kjøre fra Oslo til en virkelig perle!

Vimpelfiske, ekte landhandler og en mulig pause fra asfalten.

Etter en rolig morgen låste vi hytta og gikk opp til familien Femundshytten med nøkkelen. På tunet sto Klas og Milda og la en slagplan for å få ned vimpelen, som hang løst fra flaggstanga og var blitt revet av flagglinen etter stormen i går morges.

Femundshytten fikk ikke innlagt strøm før i 1978 og veien til plassen fikk de ikke før på midten av 90-tallet. Så når folk som Klas og Milda, som har levd et tøft liv i villmarka gir deg mulighet til å hjelpe til, så blir man glad og stolt.

Med fiskestang og sluk fikk Sven til slutt napp, og kunne sveive inn vimpelen som om det skulle vært en kilosrøye.
Etter å ha knytt vimpelen fast til tampen igjen, med en solid pålestikk takket vi pent for oss og benyttet den relativt nye veien fra Femundshytten for å komme oss videre sydover.

Vi så 15 ryper i dag, og tre storfugl mens vi gikk. Rypetallet er nå 413.

Etter å ha gått nærmere tre mil i dag ble vi hentet av Kåre Olav fra Gløtberget hytteutleie ved idylliske Isteren.

På vei til Gløtberget stoppet vi innom noe så eksotisk som en ekte landhandel. Sømådalen landhandel, vi handlet stort.
Vel fremme ved Gløtberget ble vi vist inn i en vidunderlig hytte. I tillegg la vi en mulig plan formorgendagen. Gløtberget leier ut kanoer, og om det er vær til det i morgen, tar vi med en kano når vi blir kjørt opp igjen til der vi avsluttet i dag. På den måten kan vi gå en liten mil i morgen, og så padler vi Isteren ned til Gløtberget.

Nydelig.

Sendt fra min iPad

Tirsdag 18. oktober. Et lite stykke norgeshistorie ved Femunden.

Ved begynnelsen av 1700-tallet var gruvedriften godt i gang rundt Røros. Det ble ryddet en plass til malmdrift ved Femundens bredd og flere større og mindre gårder i tilknytning til den. Plassen het Unsgården. På et tidspunkt var det flere hundre mennesker som jobbet på plassen. På grunn av av at malmdriften krevde enorme mengder brennstoff, så på vei inn mot 1800-tallet ble driften etterhvert flyttet til Drevsjø.

Unsgården var fortsatt i drift og er det fremdeles i dag, selv om det er turisme som er hovedforetaket. Navnet ble også endret for en tid tilbake - til Femundshytten.

På Femundshytten bor Klas og Milda. I dag skulle vi dit.

Vi våknet tidlig i den lille, hyggelige hytta ved Langen gjestegård. Vi våknet fordi det blåste noe helt ekstremt. Derfor bestemte vi oss for å avvente avgangen litt. Klokken ni var vinden borte og vi forlot Langen.

Turen gikk selvfølgelig sørover. Vi fulgte skogsveien fra Langen, vi så et skadet rådyr med en kalv som vi ringte Langen om, og tok inn på stien mot Femundshytten. Til tross for at stien beveget seg opp over 800 meter, så var stigningen slak og underlaget behagelig - så de 1,8 milene gikk unna som ingenting.

Vel fremme ble vi møtt av Milda Femundshytten. Vi fikk tildelt en hyggelig hytte kalt Bekkebu og hadde en trivelig kveld der.

Utrolig arti å treffe på mennesker og plasser med så mye historie.

Endelig på sti igjen, og furubål, og gamle trakter.

Etter å ha kjøpt litt ekstra hundemat fra Karlsgården og fått hjelp til å hente to par med truger som Jørgen hadde ordnet var vi plutselig på vei sydover igjen.

Det gledelige med denne dagen var at den ikke inneholdt så mye som en kvadratmeter med asfalt - snarere tvert i mot. Vi tuslet gjennom tettstedet nord for Feragen og fortsatte på sti langs Feragens vestside. Etter å ha knepet til oss noen høydemeter kunne vi skimte Synnervika, Femundens nordlige ende. Det var langt mindre snø her enn det vi hadde fryktet, så trugene ble ikke benyttet.

Vi fortsatte ned mot Langen og hadde oss et nydelig furubål under lunsjen. Vi kom ned i lavlandet igjen og gikk noen kilometer skogsvei før vi gikk sti de siste kilometerne inn til Langen gjestegård. På skogsveien så vi en elg som listet seg over veien. Elgene i Trøndelag har nok ganske høye skuldre for tiden.

Turen forøp uten store problemer.

Vel fremme ble vi forlagt i ei lita hytte, perfekt for slike som oss. Her fikk vi gått igjennom planene for de neste dagene og også sett litt fremover. Det er på det rene at turen nå går inn i en mellomfase der etterforskyning kan gjøres smidigere ved at familie og venner kommer ut til oss med det vi trenger, spesielt i området Oslomarka. Det er altså slik vi tenker å løse logistikken de neste ukene. Deretter blir det to-tre depoter til før vi forhåpentligvis karrer oss frem til norges sydligste punkt.

Fram!

Fra Henninggården til Karlsgården

Morgenen rant. Det var en smule luksus å våkne i hytten vår ved Henninggården, slå på tv og se nyhetene. Henning kom sågar innom i går kveld med noen iskalde øl. I dag skulle han på jakt og hadde ordnet skyss til oss. Arnt kom innom og hentet oss i nitiden. Han kjørte oss til det stedet vi ble hentet ut i går slik at vi kunne fortsette turen der vi slapp.
"Bare ring om det skulle være noe, vi ordner det, uansett!"
Utrolig inspirerende. Tusen takk til Henning og Arnt for all hjelp!

Vi gikk den siste milen ned til Brekken og spiste lunsj utenfor nærbutikken der. Jørgen møtte oss ved butikken. Han skulle nå forlate oss til fordel for lokale middagsspesialiteter på Vauldalen gjestegård. Å ha med Jørgen på tur har vært en sann glede.

Vi fortsatte sydover. Etter noen timer svingte vi inn på grusvei og tok av mot Karlsgården. På Karlsgården var det ingen. Vi ble sittende å vurdere hva vi skulle gjøre,og akkurat da vi hadde bestemt oss for å ringe Arnt for å spørre pent om enda en natt ved Henninggården rullet det inn en kortesje med biler på tunet.

Familien Sundt ved Karlsgården tok oss imot med åpne armer og natten skal tilbringes standsmessig i enebolig. Stas.

Vi har vært utrolig lei oss for å ikke ha ski de siste dagene. Jeg har hatt en drøm om å kunne forsere Femunden på dens østside. Etter litt research har vi nok kommet frem til at det heller blir å gå. Det er en del mindre snø sydover. Alternativet er at vi i morgen går til Langen Gjestegård, deretter følger vi Femundens vestre bredd ned mot Femundshytten for en natt der. Femundshytten ble landskjent, på lik linje med Sæterstad gård (som vi besøkte tidligere på turen) etter at de var med i programserien "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu". Etter dette blir det å gå ned mot Isterens sydlige bredd der vi har en avtale med hyggelig vertskap på Gløtberget.

Det er spådd varmere vær igjen. De to siste dagene har vært nydelige, så det er viktig at vi ikke skjemmes helt bort med godvær.

Å avvike fra planen om å holde oss lenger øst og lenger opp er ikke en drømmesituasjon, men det er fantastisk at når en kommer ned til folk, så er det en utelukkende og overveldende positiv opplevelse.

Videre!

Solskinnsdag mot Brekken.

Asfalten er slem mot bena. Derfor ordnet vi en avtale med Henninggården hytteutleie, vi gikk det vi klarte, også ble vi hentet ned til Brekken, og kjørt opp igjen til der vi slapp dagen etter. På den måten kan vi gå hele distansen og i tillegg ha et overnattingssted.

Været i dag var så fint at vi stort sett bare har kost oss. Men kjære tid som vi savner ski. Vår kjære Stian er på saken, og gjør det han kan for at skiene til Sven til østlandet. Så fort de er på plass må vi få dem opp til oss. Hvis alt klaffer kan vi gå på ski gjennom Femundsmarka, det ville vært fantastisk. Hvis ikke er det ytterligere en uke på asfalt.

Å komme frem til hytta i dag var spesielt gledelig. Det er lørdag, vi har tv og litt snop, perfekt.

Forresten spiste vi all fisken vi fikk fra Tydalsfisk. Rakfisken i går og en kilo røykt røye gikk med til frokost.

I morgen er siste dagen Jørgen følger oss. Det har vært utrolig arti å ha han med, selv om all snøen har ledet oss til å gå en annen rute enn først planlagt.

Vi går noen spennende dager i møte.

Fram.

Fredag 14. oktober. Opplevelsesdag i Tydal.

Den gamle stua på Østby lot oss våkne i nydelige omgivelser. Ingen ting som å tilbringe natta bak laftet tømmer.

Vi fikk i oss frokost og tuslet ned mot Ås. Ragnhild hadde lovet oss litt hjelp med planleggingen av de neste dagene, og siden hun jobbet på rådhuset - så bar turen dit.

Utrolig hyggelig var det å hilse på gjengen inne på rådhuset. Ragnhild hadde funnet frem en del kart og i tillegg noen nyttige telefonnummer som kunne hjelpe oss de neste dagene.
Vi fikk også hilse på ordføreren i Tydal, han ønsket oss lykke til videre og sa at hvis det var noe - så skulle vi bare ringe. Det er service det!

Vi takket, bukket og skrapte for Ragnhild, som hadde gått av veien for vår velferd og fortsatte sydover mot Stuggudal.

På veien skulle vi passere Tydalsfisk, en lokal oppdretter av røye, og prisvinnende produsent av rakfisk og røykt fisk. Vi hadde en avtale og ble godt tatt imot og fikk spørre og grave om prosessen fra stamfisk til ferdig produkt.
Vi dro ikke tomhendt derifra. Med oss i sekken fikk vi to filleter rakfisk og en kilo røykt fisk. Det kunne bare bety en ting... Fest!

Å forflytte seg på asfalt er helt spesielt. Man blir ikke sliten eller anpusten, det eneste man merker er at føtter og bein får grisejuling fra det harde underlaget. Men - det skal gås.

Det var ingen grunn til at Jørgen skulle gå seg i stykker på asfalten. Vi utnyttet dette ved å sende Jørgen i forveien, i butikken, slik at vi rakk å handle.

Dette resulterte i at da vi kom frem til campinghytta sto Jørgen klar med øl og ingredienser til Rakfisklag.

Så med Tydalsfisk, potetlefser, poteter, rødløk sæterrømme og god sennep kombinert med Atna sin rakfiskøl hygget vi oss i hytta vår denne kvelden.

Tusen takk til Ragnhild, Tydal kommune og Tydalsfisk.

Oss.